Er joggere patologisk introverte?

I en kronikk på DN.no gjør Organisasjonspsykolog Espen Skorstad et vellykket forsøk på å provosere til debatt om den nye joggebølgen (http://www.dn.no/privatokonomi/trening/article1748371.ece). Stakkars Skorstad har blitt presset av sine kollegaer til å delta i 10.000 meter under Oslo Maraton, og hater hver meter av opptreningen. I følge Skorstad er fordrer jogging ”at du er patologisk introvert og skyr sosial kontakt”.

I seg selv er joggebølgen med på å tale mot en slik påstand. Det er 11 tusen påmeldte til Oslo Maraton, 6 år etter arrangement ble avlyst pga. av manglene interesse. Nordmenn er som sauer, og liker tydeligvis best å løpe i flokk. Enkelte søndagsmorninger kan du også treffe flere joggere på Facebook enn ute i løypa. Det kan virke som om norske joggere er mer fokusert på å kommunisere sin løping enn å faktisk utføre den.

Allikevel er det en eller annen sannhet i Skogstads påstand som klinger riktig. Jeg heller vel til den introverte siden, og jeg løper jo? Er det min asosiale natur som skinner igjennom og tvinger meg ut i løypa?

Ulike personlighetstester har tidligere erklært meg som både introvert og ekstrovert, men skal jeg være ærlig så trekkes jeg nok mot den introverte siden. Men jeg har en jobb som krever at jeg er ekstrovert. Som familiefar, kreves at jeg er utadvent og tilfører energi. Jeg trener også kampsporten Kendo, det er vanskelig å tenke seg noe mer ekstrovert enn å slå folk i hodet med en bambuskjepp. Jeg er en introvert, fanget i en ekstrovert hverdag. Er det rart jeg av og til trenger en pause?

Skogstad nevner bedriftsledere, og senere i debatten blir joggende ”Key Account Managere” trukket frem. Hvorfor finner vi mange ledere og selgere blant løperne? Kanskje fordi man i disse yrkesgruppene har en hverdag fylt til randen av andre mennesker som man må forholde seg til? Dette er yrkesgrupper som bruker seg selv som arbeidsredskap, og som oppnår resultat ved å oppsøke andre og påvirke dem. Er det da rart at man trenger en pause? Hadde de ikke jogget, så hadde de kanskje meditert eller låst seg inne med en frimerkesamling. Finner man ikke tid for seg selv, så er veggen nær. Selv om organisasjonspsykologer og hodejegere gjerne vil ha oss til å tro det, så er vi ikke enten introverte eller ekstroverte, de fleste av oss er et sted midt i mellom. Vi har et behov for både kontakt med andre samt tid for oss selv.

Jeg ønsker Skorstad lykke til, der han løper sammen med de 11.000 andre deltagerne. Personlig valgte jeg å dra på en løpetur alene. En løpetur i et fint høstvær der den lave morgensolen kastet skarpe kontraster over det gule løvet som blåste ned fra trærne. Livet handler ikke om å komme først frem til kista. Løping handler heller ikke om komme først, men om ro, fokus og gjennomføringsevne.