Hvorfor jeg er så glad i min nye Kindle

Kindle er et lesebrett, en elektronisk dupeditt som du kan lese bøker på. Skjermen bruker elektronisk papir der blekket blir omrokkert hver gang du skifter side. ”Papiret” har høy oppløsning, er passivt, det lyser ikke, du må ha en leselampe; og er litt gråere enn papiret i en vanlig bok. Lesebrettet er koblet mot mobilnettet slik at du når som helst og hvor som helst, i løpet av noen sekunder, kan laste ned nye bøker fra Amazon i USA. Kindle er på størrelse av en litt stor pocketbok, kanskje 5 millimeter tykk, og veier omtrent like mye som en pocketbok.

Kindle ble lansert for et par år siden, men kun med distribusjon i USA. Min første tanke var, dette må jeg ha, og jeg ble svært skuffet da den kun var tilgjengelig i USA. I de to årene som har passert, mens jeg ventet på at den skulle bli allment tilgjengelig, begynte jeg imidlertid å tvile. Trenger jeg virkelig en ny dings? Når jeg er ute å reiser drar jeg rundt på to bærbare datamaskiner, mobiltelefon, et tilsvarende antall ladere, hodetelefoner og nettverkskabler. Elektronikk tar mer enn halve kofferten. Det jeg virkelig trenger er en boks som kan gjøre alt. På samme vis som jeg hører på musikk og ser på video på min lille private bærbare, så bør kunne lese bøker på den. For to uker siden ble Kindle tilgjengelig internasjonalt, til tross for min tvil bestilte jeg den umiddelbart.

Jeg har lest en handfull bøker på min bærbare datamaskin. Selv om bøkene har vært bra og fengende, så har lesingen gått trått og jeg har brukt uker på å komme meg gjennom relativt korte bøker. ”Bleak house” kom jeg bare halvveis igjennom. Hvorfor? Jeg har en relativt liten datamaskin, når man holder den sideveis så føles det nesten som å sitte med en bok. Vel og bra. Skjermen? Kunne helt klart vært bedre, med skarpere bokstaver. Spesielt hvis man forsøker å lese PDF’er, kan bokstavene bli små, hvis du ønsker å vise en og en side. Det største problemet er allikevel at jeg leser på det samme apparatet som jeg spiller musikk på, som jeg sjekker Facebook, e-post, og leser nyheter på. Hvert femte minutt blir jeg forstyrret av min urolige hjerne som gjerne vil raskt sjekke ”om det har skjedd noe”. Det har ofte skjedd noe, men sjeldent noe interessant. Plutselig har du kastet bort en hel kveld på Facebook og Reddit, mens du fortsatt bare har kommet 15 sider videre i boka, og når du tenker etter så husker du ikke hva du har lest.

Jeg er leser nå bok nummer to på Kindle. Min foreløpige konklusjon er at det ikke bare er lettere å lese på Kindle enn på en PC, men at det er lettere å lese på Kindle enn i en vanlig bok. Skjermen er nok ikke fult så bra som trykket i en vanlig bok, en litt grå bakgrunn og noen refleksjoner fra glasset over. Skjermen er imidlertid noe mindre enn en vanlig bokside, det virker på meg som om lesehastigheten øker på grunn av dette. Det er lettere å holde flyten fra linje til linje, bokstavstørrelsen kan også justeres opp og ned ut i fra dine personlige preferanser. Det er noe uvant å ikke se hvilken side du er på. Kindle viser kun et eller annet og mye større tall, samt hvor langt du har kommet i prosent. Jeg er vant til å tenke bøker i antall sider, anslå hvor lang tid det til ta meg å lese ut fra antall sider, og fremdrift ut fra tykkelse. Jeg går ut fra at dette vil jeg venne meg til. Det viktigste er allikevel at Kindle er en bok, det er ingen ting annet som kan forstyrre meg, det er ikke en gang en klokke tilgjengelig. Det er bare bok. Skal du lese virkelig lese en bok, holde en trå over timer og hundrevis av sider, så trenger du et slikt fokus. I USA har Kindle gratis men begrenset tilgang til internett, på grunn av kostnader er dette sperret i den internasjonale versjonen, det er jeg glad for. Maskiner som kan gjøre alt, er fint, men prøver du å gjøre alt på disse maskinene, så får du ikke gjort noen som helst.
Utvalget av bøker har skuffet meg. Amazon reklamerer med at de har 200.000 titler tilgjengelig. Jeg har allikevel hatt problemer med å finne en del bøker. Jeg fant ”The Year of the Flood” av Margaret Atwood med ikke forløperen ”Oryx and Crake”. Hvis det er mange bøker jeg må kjøpe i papirformat, eller jeg må vente lenge på utgivelsene av elektroniske versjoner slik at forleggere først for solgt papirversjonene, så kan det fort mye av argumentene for å investere i en Kindle falle bort. De den annen side kunne jeg sitte ved frokostbordet å lese en omtale i Aftenposten av ”The brief and wondrous life of Oscar” av Junot Diaz, hvorpå jeg i løpet av ca 30 sekunder søkte opp boken på Kindle, kjøpte den og lastet den ned. Jeg hadde aldri i verden somlet meg til bokhandelen for å kjøpe papirversjonen.

En liten, men fascinerende detalj er skjermspareren. Når du slår av lesebrettet, blir blekket på skjermen stokket om til å vise et bilde av en forfatter, eller et trykk fra en eldre bokside. Uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hvorfor, er det hele fascinerende og smakfullt. Fascinerende nok til at min samboer og min datter ble sittende å skru brettet av og på for å få se alle bildene. Det er noe litt magisk ved det hele, det ser ikke ut som en skjerm, allikevel forandres bokstavene foran øynene dine, det er en magisk bok.

Venstre hva nå?

Hva brast så høyt? Med små marginer falt Venstre under sperregrensen, med store konsekvenser for partiets representasjon på Stortinget og gjennom dette også en vesentlig redusert partimaskin. Venstre er rammet av en katastrofe, la oss nå benytte oss av dette til å skape en fornyelse.

Sponheim anbefalte kort tid etter valget Venstre om å samarbeide mer med partiene i den rød grønne regjeringen. Slik jeg tolker han er årsaken til Venstres fall, frykten for at en stemme på Venstre ville være en stemme for Frp i regjering. Jeg tror dette er en feil analyse. Årsaken til Venstres fall er at vi ikke fokuserer på å fortelle hva som er vår politikk og å utvikle nye ideer. Alt pratet om samarbeid og politisk taktikkeri er interessant for statsvitere, men jeg som velger vil vite hvordan vi kan løse vår tids store svøper som klimakrisen, eldrebølgen og offentlig byråkrati.

Venstre har mye å lære av Frp. Ikke av deres politiske synspunkt og tenkning, men av ambisjonsnivå og åpenhet for å skape endring. Det bør ikke være et mål for Venstre å samarbeide. Det bør være et mål for Venstre å danne regjering, alene og med et flertall bak seg i Stortinget. Et urealistisk mål? Frp har vist at det er mulig. Frp hadde i 1985 to stortingsrepresentanter, akkurat som Venstre i dag. I dag er Frp Norges nest største parti med snart hver fjerde velger bak seg. De har liten direkte innflytelse, uten at det ser ut til å bry dem nevneverdig. De bøyer nakken og jobber ufortrødent videre med å øke sin oppslutning, i trygg forvisning om at de er i ferd med å bli Norsk politikks svar på den Store Bøygen. Hvis Frp kan klare dette, hvorfor er det urealistisk at Venstre kan klare det samme? Hvorfor skal velgere stemme på et parti i som synes fornøyd med å ha 7-8 % oppslutning og meninger som er korrekt i middagsselskaper?

Vi kan også lære av Frp hvordan politikere og ledere skal tenke rundt endring. Når politikere i dag blir konfrontert med et problem. Så er standard svar, at dette er vanskelig og komplekst, men at man over tid vil kunne prioritere dette ytterligere i de kommende budsjett. Vi har ikke ledere for at de skal forklare at endring er vanskelig og komplekst, det er det vi har byråkrater og akademikere til (de er vesentlig billigere i drift enn politikere). Blir Siv Jensen forelagt et problem, så svarer hun med en løsning, som oftest en hårreisende løsning. Journalisten vil små sjokkert påpeke at ”vi kan jo ikke gjøre noe slikt”, hvorpå Jensen vil svare ”Jo selvsagt, vi tar bare ditten og flytter på datten. Dette er enkelt”. I så måte er Jensen den Norske politiker som ligner mest på Obama. Hun har forstått at det er en politikers jobb og presentere løsninger, og gi folk håp om at endring er mulig. Det er en leders oppgave å forklare hvorfor ting er mulig, ikke forklare hvorfor ting er umulig. Skal Venstre tilbake på banen må vi også være i stand til å presentere enkle løsninger, vi må bare unngå et de blir hårreisende.

Som en reaksjon på det dårlige valget fikk Venstre 1500 nye medlemmer i løpet av få dager. En viktig ressurs hvis man klarer å aktivisere og engasjere dem. Hvis ikke, så betyr det kun en halv million i ekstra kontingent, noe som neppe vil dekke kostnaden for utsendelse av medlemsinformasjon. En siste ting vi kan lære fra Frp, er den massive satsningen de har lagt i å bygge opp sin medlemsorganisasjon etter mønster av Garhartsens Tillitsmannen. Hvordan kan vi aktivisere nye og gamle medlemmer i perioden frem til neste valg? Lokale medlemsmøter og skolering? Personlig er jeg lite interessert i dette, ingen av ukens ettermiddager er ledige. Skal jeg engasjere meg i Venstre må det skje på mine prinsipper, når jeg har tid. Kanskje er situasjonen bedre for unge og middelaldrene, men jeg mistenker at jeg er relativt representativ. Folk har ikke tid, eller vilje til å prioritere ettermiddagene sine for politiske møter. Kanskje vi er for mette i dette landet? Hva bør man gjøre i stedet? Venstres medlemsmasse er relativt sett godt utdannet, de har mye kompetanse kombinert med en frilynt ute av boksen tenkning. I praksis gir dette oss en massiv utrednings kapasitet. Vi bør kunne bruke Venstres medlemsmasse til å komme frem til nye, originale og enkle løsninger, og i detalj planlegge gjennomføringen av dem. Jeg vil ha Venstres 100 dagersplan for regjeringsmakt, jeg vil ha plan for hvordan diplomatiet kan kuttes og tilpasses en verden der flyet er oppfunnet, og jeg vil ha en plan for å fjerne NAV køen ved en saksbehandlingsfabrikk i Polen. Steg ett vil være å kartlegge kompetanse og interesser hos medlemsmassen. Steg to, vil ikke være å arrangere fysiske møter, men å etablere virtuelle møteplasser via sosiale media. Sentralt må man så skape rammer rundt dette ved tidsfrister, samt ansvarlige som styrer arbeidet mot partiets behov.

Vil alle våre barn kunne få jobb i media?

Når spørsmålet ”Hva skal du bli?” blir stilt til våre barn, får vi stadig oftere høre ”Jeg har lyst til å bli noe innenfor media.” Samtidig er det nedskjæringer i alle lokale og regionale mediahus. Lysten til uttrykke seg og å bli kjent, kan synes større enn jobbmarkedet. Curling-generasjonen har muligens også mer selvtillit og eksponeringsbehov enn talent? Vi i borgerskapet vil naturligvis fortsatt stolt støtte våre poder gjennom sin master i kunstfag, fortelle dem at de har en unik stemme og fortjener støtte. Men hvor mange performance-kunstnere er det plass til på statsbudsjettet? Vil de overskytende takle og bli omskolert til hjelpepleiere, eller vil det sende dem rett i veggen og uførepensjonen?

Internet gir mediebedrifter og kunstnere en global distribusjonskanal. Man kan med små kostnader mangfoldiggjøre sin kunst og gjøre den tilgjenglig til et globalt publikum. En videoperformance-kunstner kan legge sine kunstverk gratis ut på YouTube, den eneste grunn for å legge samme verk ut på Høstutstillingen er for å underbygge en søknad om statlig kunstnerlønn. I en slik situasjon skulle man tro at det vil bli behov for færre kunstnere og journalister. De aller beste vil nå ut til hele verden, mens de 99 % som er middelmådige vil se frem til omskolering til hjelppleiere.

Så langt har utviklingen gått i motsatt retning. Aldri før er det spilt så mye norsk musikk på radioen. Globalisering går ikke mot en global kultur, men mot en stadig mer komplisert mosaikk av subkulturer, der forbruk av kunst uttrykker hvem du er. Kortere arbeidsdag og effektivisering av husarbeid, gir oss mer tid til å konsumere kunst. Det kan også virke som om økt tilgjengelighet til et mangfold av kunstneriske uttrykk øker appetitt og etterspørsel.

Den videre teknologiske utviklingen vil også skape nye markeder. Datamaskiners kapasitet til å lagre informasjon vokser eksponentielt. I praksis dobler kapasiteten seg hvert andre år (Moore’s law). Om 10 år betyr dette at din Iphone vil kunne leveres med 1 terrabyte lagringskapasitet, nok til å lagre 160 timer med høykvalitetsvideo. Med dette, samt et diskret videokamera festet til hodet, vil du kunne gjøre et kontinuerlig live opptak av ditt eget liv. Du vil ha et opptak av ditt eget liv i høykvalitetsvideo og -audio, med de siste 10 døgn lagret lokalt. Du vil kunne spole tilbake og gjenoppleve hva du så og hørte på spesifikke tidspunkt. I stedet for å huske vil du kunne google ditt eget liv.

Plasser slike redskap i hendene til våre oppmerksomhetssugende generasjon av reality- stjerner in spe, og du vil få en ny betydning av begrepet livskunstnere. Hvorfor gå omveien det er å skape kunst, når du kan gjøre dit eget liv til kunstverk? I stedet for at dine fans leser i Se og Hør om skandale på kjendisfest, kan du la dine tilhengere se og høre deg direkte mens du drikker høye drinker sammen med andre livskunstnere. P3-morgen sender ut fjernstyrte reportere for å utføre ydmykende oppgaver på ordre fra lyttere som sender SMS. Det vil være helt naturlig å føre dette videre, slik at fans interaktivt deltar i livskunstnernes liv ved å sende inn forslag, kommentarer og stemmer over livsvalg.

Nå er det få liv som er spennende nok til at noen vil se på redigerte opptak eller i enda mindre grad liveopptak. Hvor mange minutter av din ettermiddag i dag har vært interessant? Bak hver suksessfylt livskunster vil de finne regissører, produsenter, forfattere, researchere, og produktplasserere som lever av å arrangere liv. Stoltenberg er i dag presset ut på Twitter, oppdateringene har riktignok vært få etter valget ble avgjort. Politikere og andre ledere vil nok også føle et press for å legge ut redigerte opptak av sine liv. De skal jo representere oss, da bør vi jo også kunne kreve et visst innsyn? Det vil ligge gode jobbmuligheter i å arrangere og kontrollere morgendagens politikere. Hvis vi velgere kunne få lov til å fjernstyre hvordan våre politikere stemmer i stortingssalen, vil det også gi ny mening til begrepet representativt demokrati.

I 2008 omsatte spillbransjen for mer enn musikkbransjen i Norge(NRK spiller). Spill og virtuelle verdener vil gi gode jobbmuligheter til utøvende kunstnere. Ikke i utviklingen av spill, men i utforming av personlige effekter brukt av spillerne. I spill som World of Warcraft er det et stort 3je parts marked for spillgjenstander og spillgull. Men det er enda tydeligere i spill rettet mot barn, som for eksempel Habbo Hotell. Det er tvilsomt om du kan kalle Habbo Hotell for et spill, det er en virtuell møteplass der du har en virtuell figur som barna kjøper klær og møbler til. Klær og møbler gir sosial status og kulturell kapital. Våre barn vil som voksne ikke bare være rutinert i å bruke virtuelle verdener som møteplass og kommunikasjonskanal, men vil også være bekvemme med å betale for virituelle gjenstander. Som i den fysiske verden, så gir det lite status å gå rundt med masseproduserte gjenstander, du får status ved hjelp av eksklusive aller helst unike gjenstander som kommuniserer noe om deg som individ. Jeg tror vi kan se frem til et stort marked for virtuelle interiørarkitekter og klesdesignere.

Virtuelle møteplasser bør også gi muligheter for skuespillere. Ledere i ulike organisasjoner er ofte under et tungt tidspress; ansatte, kollegaer, kunder, familie og venner konkurrerer om deres tid. De strekker aldri til. Ved å flytte møter over i virtuelle verdener vil man endelig kunne strekke til ved å bruke stedfortredere. Du bruker en stedfortreder til å hå ndtere tørrpraten i begynnelsen av møtet, for så å hoppe inn når man har kommet til beslutningspunktene; en annen stedfortreder rir ut for å drepe drager sammen med din sønn; og en tredje deltar i et avdelingsmøte for å gi de ansatte oppmerksomhet. Endelig vil du ha tid til å gjøre alt.

Det er voksende etterspørsel etter tjenester innenfor kultur og media. Problemene som bedrifter innenfor disse næringene opplever er fordi gamle forretningsmodeller kollapser. Det er et problem som vil løse seg etter hvert som man finner nye modeller for å ta seg betalt. Når våre barn forteller at de vil bli noe innenfor media så skal vi derfor ta dem alvorlig, spørsmålet er imidlertid om sektoren vil vokse fort nok til å håndtere alle som vil inn. Men for at dette markedet skal få lov til å vokse seg sterkt, er det også viktig at den offentlige klientifisering av kunstnere stoppes. Den offentlige subsidieringen av kunstnere hindrer dem fra å jobbe utadrettet mot publikum, men retter i stedet for kreativitet innover mot andre kunstnere og såkalte kulturarbeidere. Det er viktigere med nettverksbygging for å sikre statlig finansiering, enn å nå ut til et publikum. Det viktigste man kan gjøre for å sikre videre vekst er å redusere kulturbudsjettet. Giske er i dag en gullkalv som hele kultur-Norge danser rundt i stedet for å lage kunst.

Parkinson lov, eller hvorfor må vi ha det så travelt?

Hvorfor har vi, som individer eller organisasjoner, aldri tid eller ressurser til å gjøre det som vi har satt oss fore? Hvorfor er det aldri rolige dager, kun dager som er over gjennomsnittet travle? Hvorfor blir arbeidspresset dag for dag, år for år, stadig litt høyere? Parkinsons lov er et av det 20- århundres viktigste innsikter, og hjelper oss til å forstå hvordan vi kan bli individuelt mer effektive, skape effektive organisasjoner rundt oss, og kanskje også bli litt mer fornøyde?

Loven stammer fra 1955 og starten på Cyril Northcote Parkinson artikkel idet engelske tidsskriftet The Economist: ”Work expands so as to fill the time available for its completion.” Det er ingen sammenheng mellom hvor lang tid en arbeidsoppgave tar, og oppgavens omfang. Det er ingen sammenheng mellom hvor mye penger eller ressurser en arbeidsoppgave tar, og dets omfang. En arbeidsoppgave vil alltid sluke de ressurser som er tilgjengelig, og litt til. Dette er et fenomen som vi alle lett kan gjenkjenne fra vår egen hverdag. For å sikre at du kan levere, legger du inn en buffer i tid og kost. Du legger inn litt slakk. Hvor ofte blir bufferen stående ubrukt? Vi i IT- bransjen har institualisert dette ved at alle estimater multipliseres med 2 eller mer. IT- prosjekt som kommer inn under budsjett er allikevel sjeldent.

Parkinsson påpeker at papirarbeid spesielt er utsatt for denne elastisiteten. Det vil si byråkrati. Byråkrati er virksomhet innenfor privat eller offentlig sektor som ikke skaper noe verdi, men som først og fremst har som oppgave å involvere seg i andres gjøren og laden. Antall byråkrater i en organisasjon vil over tid øke. Det er en misforståelse, mener Parkinsson, at dette skyldes et økende volum av arbeid, eller et økende etterspørsel. Det er heller ikke slik at byråkrater er late eller utfører sine oppgaver uproduktivt. Allikevel blir de flere og flere byråkrater, som samvittighetsfullt og disiplinert løser sine oppgaver. For å eksemplifisere bruker han statistikk fra den engelske marine i årene 1914 til 1928.

	1914	1928	Increase or decrease
Capital ships in commission	62	20	-67.74 %
Officers and men in Royal Navy	146,000	100,000	-31.50 %
Dockyard workers	57,000	62,439	+ 9.54 %
Dockyard officials and clerks	3,249	4,558	+40.28 %
Admiralty officials	2,000	3,569	+78.45 %

I perioden etter første verdenskrig, ruster marinen ned fra 62 til 20 slagskip, antall menn i aktiv tjeneste synker med 31,5 %. I samme periode øker antall byråkrater i marineledelsen med 78,45 %. Vi ser her en slående likhet dagens Norske forsvar. Ulike kostnads program har kuttet hardt i antall aktive soldater som kan utplasseres for eksempel i Afghanistan, mens antall personer knyttet til logistikk funksjoner og ulike SAP prosjekt øker måned for måned.

Parkinsson forklarer fenomenet rundt et stadig voksende byråkrati ved 2 samspillende faktorer.

1. Man ønsker alltid å øke antall underordnede.
2. Byråkrater skaper arbeid for hverandre.

”Vi er overarbeidede, jeg kan ikke huske sist vi hadde hodet over vannet. Den eneste måten å løse dette på er ved å tilføre mitt område ytterligere ressurser. Forsinkelsene i inneværende periode indikerer klart at vi er underbemannet.” Samtidig, for hver byråkrat som blir plassert inn i en organisasjon, så får man en ny røst som skal høres. For hver ny organisasjonsenhet, et nytt behov for et koordinerings utvalg, og en ny stopp på høringsrunden. Alle ansatte og enheter er unike, og trenger derfor sine spesielle ansvarsområde. Jo fler spesialister, desto større behov for koordinering. I en tids studie utført i en enhet hos en større IT organisasjon fant man at de ansatte brukte mer enn 50 % av sine samlede arbeidstid i formelle møter, til sammen mer enn 80 % av sin tid på kommunikasjon, og under 3 % av sin tid på å produsere leveranser.

Parkinsson analyse gir et bra innblikk i hvorfor organisasjoner vokser. Jeg tror allikevel en ytterligere forståelse kan nås ved å betrakte våre egne individuelle psykologiske behov. Mennesket har et grunnleggende behov for oppleve sitt liv som meningsfylt, likeså sitt arbeidsliv. Hvis vårt arbeidsliv ikke er meningsfylt, ja så fyller vi det med mening. Vi har alle et behov for å føle at vårt arbeid er viktig, at det har en betydning. Vi har alle også et behov for å skape resultater innefor vårt arbeid. Vi har ikke minst et behov selvverd, å føle oss mer dyktig enn gjennomsnittet (Se f.eks: Unskilled and Unaware of It: How Difficulties in Recognizing One's Own Incompetence Lead to Inflated Self-Assessments av Justin Kruger and David Dunning).

I mine ungdomsår hadde jeg sommerjobb på posten; når pakkene var sortert, trakk vi et lettelsens sukk og satt oss ned for å spille kort. For øyeblikket er jeg også tom for jobb, jeg venter på at prosjekt skal starte. Hvordan reagerer jeg nå? Jeg blir frustrert. Jeg blir usikker. Er jeg ikke lengre med i de fora der ting skjer? Er det ikke behov for meg? Er jeg ikke lengre viktig? Jeg blir sittende fjetret å se på innboksen, der det i løpet av dagen tilsammen har kommet inn 3 e-poster. Kroppen føles rastløs. Hvorfor er jeg ikke lengre i stand til å nyte disse periodene der det er mindre å gjøre, eller som faktisk er helt tomt for arbeid? Er jeg blitt fysisk avhengig av stresshormoner som Kortisol og Adrenalin, er det abstinens jeg opplever?

Løsningen på en slik usikkerhet blir ofte at man ”finner noe å gjøre”. Kreative ansatte som finner noe å gjøre, er noe av det farligste som finnes. Den enkleste måten å ”finne noe å gjøre” er å involvere seg i andres arbeide, vi kaller det ofte hjelpe man det dreier seg ofte om å kontrollere. Siden vi alle mener vi er bedre enn gjennomsnittet har vi jo også en selvsagt rett til å kontrollere våre mindre erfarene kollegaer, det er faktisk vår plikt. En av de mest utspekulerte måtene å involvere seg i andres arbeid, det vil si forstyrre andres arbeid, er å utvikle metoder og rammeverk som skal effektivisere andres arbeid. Finne bedre måter å jobbe på. Hvordan kan vi tro at folk som står utenfor selve arbeidet, er bedre egnet til å definere hvordan arbeid skal utføres enn de som faktisk gjør jobben? Det er viktig for produktivitetsveksten i Norge at det blir mer kortspill på jobb, spesielt i offentlig sektor.

Når sa du sist nei til en arbeidsoppgave, eller til å ytre din mening? Pling, du har fått e-post. Noen lurer på hva du mener. E-posten er ikke direkte relatert til din nåværende stilling, men du har en kunnskap og meninger. E-posten er stilt til deg, og en del andre halvkjente mennesker i organisasjonen. Svarer du? Blir du litt beæret av at noen spør deg, av at de anerkjenner din kompetanse? Du vil vel være hjelpsom? Selvsagt svarer du, det gjør også alle de andre, etter en lang diskusjon frem og tilbake blir det raskt klart at et avklaringsmøte er nødvendig. Og sånn går no dagan. I løpet av kort tid er du involvert i det meste som skjer, du håndterer flere hundre e-poster daglig, du får aldri tid til å påbegynne evalueringen som din leder ba om. Hvert 2 minutt sier det pling. Vi trenger flere ansatte i vår funksjon!

Nøkkelen til å bli effektiv er ikke å jobbe fortere eller å produsere raskere. Men i klare å se, at nesten alt vi gjør er fullstendig uten verdi og mening. For så å stoppe alle aktiviteter som ikke skaper verdi. Hva ville skjedd hvis vi i morgen la ned statsforvaltningen? Produksjon av polititjenester, skole og helse ville fortsatt. Hvor lang tid ville det gå før noen merker en forskjell, bortsett fra stortingsrepresentantene som ville mangle stortingsmeldinger å diskutere? I diskusjonen av effektiv offentlig forvaltning er det nødvendig å stille oss spørsmål om vi faktisk trenger den? Hvis ikke vil vi få byråkrater som produserer enda mer papir, og forstyrrer oss enda oftere. Vi trenger flere hender i eldreomsorgen, ikke i papiromsorgen.

En lignende øvelse kan du gjøre personlig. Hvilke arbeidsoppgaver er jeg absolutt pålagt å gjøre? Hvilke av mine arbeidsoppgaver bidrar direkte til produksjon av tjenester etterspurt av våre kunder eller brukere? Er ikke arbeidsoppgaven pålagt eller beviselig verdifull, så stopp den. Vær sterk nok i deg selv, til at du stoler på at dine kollegaer er i stand til å gjøre sin jobb uten din hjelp. Håndter at verden ikke gir mening, uten å få eksistensiell angst. Slipp skuldrene ned, pust dypt ut, nyt roen og synet av kollegaer som jobber uforstyrret. En dag lander det en arbeidsoppgave ned på pulten din, da gjelder det å ha kapasitet og gjennomføringsevne til å fokusere fult og helt.