Hvorfor jeg er så glad i min nye Kindle

Kindle er et lesebrett, en elektronisk dupeditt som du kan lese bøker på. Skjermen bruker elektronisk papir der blekket blir omrokkert hver gang du skifter side. ”Papiret” har høy oppløsning, er passivt, det lyser ikke, du må ha en leselampe; og er litt gråere enn papiret i en vanlig bok. Lesebrettet er koblet mot mobilnettet slik at du når som helst og hvor som helst, i løpet av noen sekunder, kan laste ned nye bøker fra Amazon i USA. Kindle er på størrelse av en litt stor pocketbok, kanskje 5 millimeter tykk, og veier omtrent like mye som en pocketbok.

Kindle ble lansert for et par år siden, men kun med distribusjon i USA. Min første tanke var, dette må jeg ha, og jeg ble svært skuffet da den kun var tilgjengelig i USA. I de to årene som har passert, mens jeg ventet på at den skulle bli allment tilgjengelig, begynte jeg imidlertid å tvile. Trenger jeg virkelig en ny dings? Når jeg er ute å reiser drar jeg rundt på to bærbare datamaskiner, mobiltelefon, et tilsvarende antall ladere, hodetelefoner og nettverkskabler. Elektronikk tar mer enn halve kofferten. Det jeg virkelig trenger er en boks som kan gjøre alt. På samme vis som jeg hører på musikk og ser på video på min lille private bærbare, så bør kunne lese bøker på den. For to uker siden ble Kindle tilgjengelig internasjonalt, til tross for min tvil bestilte jeg den umiddelbart.

Jeg har lest en handfull bøker på min bærbare datamaskin. Selv om bøkene har vært bra og fengende, så har lesingen gått trått og jeg har brukt uker på å komme meg gjennom relativt korte bøker. ”Bleak house” kom jeg bare halvveis igjennom. Hvorfor? Jeg har en relativt liten datamaskin, når man holder den sideveis så føles det nesten som å sitte med en bok. Vel og bra. Skjermen? Kunne helt klart vært bedre, med skarpere bokstaver. Spesielt hvis man forsøker å lese PDF’er, kan bokstavene bli små, hvis du ønsker å vise en og en side. Det største problemet er allikevel at jeg leser på det samme apparatet som jeg spiller musikk på, som jeg sjekker Facebook, e-post, og leser nyheter på. Hvert femte minutt blir jeg forstyrret av min urolige hjerne som gjerne vil raskt sjekke ”om det har skjedd noe”. Det har ofte skjedd noe, men sjeldent noe interessant. Plutselig har du kastet bort en hel kveld på Facebook og Reddit, mens du fortsatt bare har kommet 15 sider videre i boka, og når du tenker etter så husker du ikke hva du har lest.

Jeg er leser nå bok nummer to på Kindle. Min foreløpige konklusjon er at det ikke bare er lettere å lese på Kindle enn på en PC, men at det er lettere å lese på Kindle enn i en vanlig bok. Skjermen er nok ikke fult så bra som trykket i en vanlig bok, en litt grå bakgrunn og noen refleksjoner fra glasset over. Skjermen er imidlertid noe mindre enn en vanlig bokside, det virker på meg som om lesehastigheten øker på grunn av dette. Det er lettere å holde flyten fra linje til linje, bokstavstørrelsen kan også justeres opp og ned ut i fra dine personlige preferanser. Det er noe uvant å ikke se hvilken side du er på. Kindle viser kun et eller annet og mye større tall, samt hvor langt du har kommet i prosent. Jeg er vant til å tenke bøker i antall sider, anslå hvor lang tid det til ta meg å lese ut fra antall sider, og fremdrift ut fra tykkelse. Jeg går ut fra at dette vil jeg venne meg til. Det viktigste er allikevel at Kindle er en bok, det er ingen ting annet som kan forstyrre meg, det er ikke en gang en klokke tilgjengelig. Det er bare bok. Skal du lese virkelig lese en bok, holde en trå over timer og hundrevis av sider, så trenger du et slikt fokus. I USA har Kindle gratis men begrenset tilgang til internett, på grunn av kostnader er dette sperret i den internasjonale versjonen, det er jeg glad for. Maskiner som kan gjøre alt, er fint, men prøver du å gjøre alt på disse maskinene, så får du ikke gjort noen som helst.
Utvalget av bøker har skuffet meg. Amazon reklamerer med at de har 200.000 titler tilgjengelig. Jeg har allikevel hatt problemer med å finne en del bøker. Jeg fant ”The Year of the Flood” av Margaret Atwood med ikke forløperen ”Oryx and Crake”. Hvis det er mange bøker jeg må kjøpe i papirformat, eller jeg må vente lenge på utgivelsene av elektroniske versjoner slik at forleggere først for solgt papirversjonene, så kan det fort mye av argumentene for å investere i en Kindle falle bort. De den annen side kunne jeg sitte ved frokostbordet å lese en omtale i Aftenposten av ”The brief and wondrous life of Oscar” av Junot Diaz, hvorpå jeg i løpet av ca 30 sekunder søkte opp boken på Kindle, kjøpte den og lastet den ned. Jeg hadde aldri i verden somlet meg til bokhandelen for å kjøpe papirversjonen.

En liten, men fascinerende detalj er skjermspareren. Når du slår av lesebrettet, blir blekket på skjermen stokket om til å vise et bilde av en forfatter, eller et trykk fra en eldre bokside. Uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hvorfor, er det hele fascinerende og smakfullt. Fascinerende nok til at min samboer og min datter ble sittende å skru brettet av og på for å få se alle bildene. Det er noe litt magisk ved det hele, det ser ikke ut som en skjerm, allikevel forandres bokstavene foran øynene dine, det er en magisk bok.