Venstre hva nå?

Hva brast så høyt? Med små marginer falt Venstre under sperregrensen, med store konsekvenser for partiets representasjon på Stortinget og gjennom dette også en vesentlig redusert partimaskin. Venstre er rammet av en katastrofe, la oss nå benytte oss av dette til å skape en fornyelse.

Sponheim anbefalte kort tid etter valget Venstre om å samarbeide mer med partiene i den rød grønne regjeringen. Slik jeg tolker han er årsaken til Venstres fall, frykten for at en stemme på Venstre ville være en stemme for Frp i regjering. Jeg tror dette er en feil analyse. Årsaken til Venstres fall er at vi ikke fokuserer på å fortelle hva som er vår politikk og å utvikle nye ideer. Alt pratet om samarbeid og politisk taktikkeri er interessant for statsvitere, men jeg som velger vil vite hvordan vi kan løse vår tids store svøper som klimakrisen, eldrebølgen og offentlig byråkrati.

Venstre har mye å lære av Frp. Ikke av deres politiske synspunkt og tenkning, men av ambisjonsnivå og åpenhet for å skape endring. Det bør ikke være et mål for Venstre å samarbeide. Det bør være et mål for Venstre å danne regjering, alene og med et flertall bak seg i Stortinget. Et urealistisk mål? Frp har vist at det er mulig. Frp hadde i 1985 to stortingsrepresentanter, akkurat som Venstre i dag. I dag er Frp Norges nest største parti med snart hver fjerde velger bak seg. De har liten direkte innflytelse, uten at det ser ut til å bry dem nevneverdig. De bøyer nakken og jobber ufortrødent videre med å øke sin oppslutning, i trygg forvisning om at de er i ferd med å bli Norsk politikks svar på den Store Bøygen. Hvis Frp kan klare dette, hvorfor er det urealistisk at Venstre kan klare det samme? Hvorfor skal velgere stemme på et parti i som synes fornøyd med å ha 7-8 % oppslutning og meninger som er korrekt i middagsselskaper?

Vi kan også lære av Frp hvordan politikere og ledere skal tenke rundt endring. Når politikere i dag blir konfrontert med et problem. Så er standard svar, at dette er vanskelig og komplekst, men at man over tid vil kunne prioritere dette ytterligere i de kommende budsjett. Vi har ikke ledere for at de skal forklare at endring er vanskelig og komplekst, det er det vi har byråkrater og akademikere til (de er vesentlig billigere i drift enn politikere). Blir Siv Jensen forelagt et problem, så svarer hun med en løsning, som oftest en hårreisende løsning. Journalisten vil små sjokkert påpeke at ”vi kan jo ikke gjøre noe slikt”, hvorpå Jensen vil svare ”Jo selvsagt, vi tar bare ditten og flytter på datten. Dette er enkelt”. I så måte er Jensen den Norske politiker som ligner mest på Obama. Hun har forstått at det er en politikers jobb og presentere løsninger, og gi folk håp om at endring er mulig. Det er en leders oppgave å forklare hvorfor ting er mulig, ikke forklare hvorfor ting er umulig. Skal Venstre tilbake på banen må vi også være i stand til å presentere enkle løsninger, vi må bare unngå et de blir hårreisende.

Som en reaksjon på det dårlige valget fikk Venstre 1500 nye medlemmer i løpet av få dager. En viktig ressurs hvis man klarer å aktivisere og engasjere dem. Hvis ikke, så betyr det kun en halv million i ekstra kontingent, noe som neppe vil dekke kostnaden for utsendelse av medlemsinformasjon. En siste ting vi kan lære fra Frp, er den massive satsningen de har lagt i å bygge opp sin medlemsorganisasjon etter mønster av Garhartsens Tillitsmannen. Hvordan kan vi aktivisere nye og gamle medlemmer i perioden frem til neste valg? Lokale medlemsmøter og skolering? Personlig er jeg lite interessert i dette, ingen av ukens ettermiddager er ledige. Skal jeg engasjere meg i Venstre må det skje på mine prinsipper, når jeg har tid. Kanskje er situasjonen bedre for unge og middelaldrene, men jeg mistenker at jeg er relativt representativ. Folk har ikke tid, eller vilje til å prioritere ettermiddagene sine for politiske møter. Kanskje vi er for mette i dette landet? Hva bør man gjøre i stedet? Venstres medlemsmasse er relativt sett godt utdannet, de har mye kompetanse kombinert med en frilynt ute av boksen tenkning. I praksis gir dette oss en massiv utrednings kapasitet. Vi bør kunne bruke Venstres medlemsmasse til å komme frem til nye, originale og enkle løsninger, og i detalj planlegge gjennomføringen av dem. Jeg vil ha Venstres 100 dagersplan for regjeringsmakt, jeg vil ha plan for hvordan diplomatiet kan kuttes og tilpasses en verden der flyet er oppfunnet, og jeg vil ha en plan for å fjerne NAV køen ved en saksbehandlingsfabrikk i Polen. Steg ett vil være å kartlegge kompetanse og interesser hos medlemsmassen. Steg to, vil ikke være å arrangere fysiske møter, men å etablere virtuelle møteplasser via sosiale media. Sentralt må man så skape rammer rundt dette ved tidsfrister, samt ansvarlige som styrer arbeidet mot partiets behov.