Vil alle våre barn kunne få jobb i media?

Når spørsmålet ”Hva skal du bli?” blir stilt til våre barn, får vi stadig oftere høre ”Jeg har lyst til å bli noe innenfor media.” Samtidig er det nedskjæringer i alle lokale og regionale mediahus. Lysten til uttrykke seg og å bli kjent, kan synes større enn jobbmarkedet. Curling-generasjonen har muligens også mer selvtillit og eksponeringsbehov enn talent? Vi i borgerskapet vil naturligvis fortsatt stolt støtte våre poder gjennom sin master i kunstfag, fortelle dem at de har en unik stemme og fortjener støtte. Men hvor mange performance-kunstnere er det plass til på statsbudsjettet? Vil de overskytende takle og bli omskolert til hjelpepleiere, eller vil det sende dem rett i veggen og uførepensjonen?

Internet gir mediebedrifter og kunstnere en global distribusjonskanal. Man kan med små kostnader mangfoldiggjøre sin kunst og gjøre den tilgjenglig til et globalt publikum. En videoperformance-kunstner kan legge sine kunstverk gratis ut på YouTube, den eneste grunn for å legge samme verk ut på Høstutstillingen er for å underbygge en søknad om statlig kunstnerlønn. I en slik situasjon skulle man tro at det vil bli behov for færre kunstnere og journalister. De aller beste vil nå ut til hele verden, mens de 99 % som er middelmådige vil se frem til omskolering til hjelppleiere.

Så langt har utviklingen gått i motsatt retning. Aldri før er det spilt så mye norsk musikk på radioen. Globalisering går ikke mot en global kultur, men mot en stadig mer komplisert mosaikk av subkulturer, der forbruk av kunst uttrykker hvem du er. Kortere arbeidsdag og effektivisering av husarbeid, gir oss mer tid til å konsumere kunst. Det kan også virke som om økt tilgjengelighet til et mangfold av kunstneriske uttrykk øker appetitt og etterspørsel.

Den videre teknologiske utviklingen vil også skape nye markeder. Datamaskiners kapasitet til å lagre informasjon vokser eksponentielt. I praksis dobler kapasiteten seg hvert andre år (Moore’s law). Om 10 år betyr dette at din Iphone vil kunne leveres med 1 terrabyte lagringskapasitet, nok til å lagre 160 timer med høykvalitetsvideo. Med dette, samt et diskret videokamera festet til hodet, vil du kunne gjøre et kontinuerlig live opptak av ditt eget liv. Du vil ha et opptak av ditt eget liv i høykvalitetsvideo og -audio, med de siste 10 døgn lagret lokalt. Du vil kunne spole tilbake og gjenoppleve hva du så og hørte på spesifikke tidspunkt. I stedet for å huske vil du kunne google ditt eget liv.

Plasser slike redskap i hendene til våre oppmerksomhetssugende generasjon av reality- stjerner in spe, og du vil få en ny betydning av begrepet livskunstnere. Hvorfor gå omveien det er å skape kunst, når du kan gjøre dit eget liv til kunstverk? I stedet for at dine fans leser i Se og Hør om skandale på kjendisfest, kan du la dine tilhengere se og høre deg direkte mens du drikker høye drinker sammen med andre livskunstnere. P3-morgen sender ut fjernstyrte reportere for å utføre ydmykende oppgaver på ordre fra lyttere som sender SMS. Det vil være helt naturlig å føre dette videre, slik at fans interaktivt deltar i livskunstnernes liv ved å sende inn forslag, kommentarer og stemmer over livsvalg.

Nå er det få liv som er spennende nok til at noen vil se på redigerte opptak eller i enda mindre grad liveopptak. Hvor mange minutter av din ettermiddag i dag har vært interessant? Bak hver suksessfylt livskunster vil de finne regissører, produsenter, forfattere, researchere, og produktplasserere som lever av å arrangere liv. Stoltenberg er i dag presset ut på Twitter, oppdateringene har riktignok vært få etter valget ble avgjort. Politikere og andre ledere vil nok også føle et press for å legge ut redigerte opptak av sine liv. De skal jo representere oss, da bør vi jo også kunne kreve et visst innsyn? Det vil ligge gode jobbmuligheter i å arrangere og kontrollere morgendagens politikere. Hvis vi velgere kunne få lov til å fjernstyre hvordan våre politikere stemmer i stortingssalen, vil det også gi ny mening til begrepet representativt demokrati.

I 2008 omsatte spillbransjen for mer enn musikkbransjen i Norge(NRK spiller). Spill og virtuelle verdener vil gi gode jobbmuligheter til utøvende kunstnere. Ikke i utviklingen av spill, men i utforming av personlige effekter brukt av spillerne. I spill som World of Warcraft er det et stort 3je parts marked for spillgjenstander og spillgull. Men det er enda tydeligere i spill rettet mot barn, som for eksempel Habbo Hotell. Det er tvilsomt om du kan kalle Habbo Hotell for et spill, det er en virtuell møteplass der du har en virtuell figur som barna kjøper klær og møbler til. Klær og møbler gir sosial status og kulturell kapital. Våre barn vil som voksne ikke bare være rutinert i å bruke virtuelle verdener som møteplass og kommunikasjonskanal, men vil også være bekvemme med å betale for virituelle gjenstander. Som i den fysiske verden, så gir det lite status å gå rundt med masseproduserte gjenstander, du får status ved hjelp av eksklusive aller helst unike gjenstander som kommuniserer noe om deg som individ. Jeg tror vi kan se frem til et stort marked for virtuelle interiørarkitekter og klesdesignere.

Virtuelle møteplasser bør også gi muligheter for skuespillere. Ledere i ulike organisasjoner er ofte under et tungt tidspress; ansatte, kollegaer, kunder, familie og venner konkurrerer om deres tid. De strekker aldri til. Ved å flytte møter over i virtuelle verdener vil man endelig kunne strekke til ved å bruke stedfortredere. Du bruker en stedfortreder til å hå ndtere tørrpraten i begynnelsen av møtet, for så å hoppe inn når man har kommet til beslutningspunktene; en annen stedfortreder rir ut for å drepe drager sammen med din sønn; og en tredje deltar i et avdelingsmøte for å gi de ansatte oppmerksomhet. Endelig vil du ha tid til å gjøre alt.

Det er voksende etterspørsel etter tjenester innenfor kultur og media. Problemene som bedrifter innenfor disse næringene opplever er fordi gamle forretningsmodeller kollapser. Det er et problem som vil løse seg etter hvert som man finner nye modeller for å ta seg betalt. Når våre barn forteller at de vil bli noe innenfor media så skal vi derfor ta dem alvorlig, spørsmålet er imidlertid om sektoren vil vokse fort nok til å håndtere alle som vil inn. Men for at dette markedet skal få lov til å vokse seg sterkt, er det også viktig at den offentlige klientifisering av kunstnere stoppes. Den offentlige subsidieringen av kunstnere hindrer dem fra å jobbe utadrettet mot publikum, men retter i stedet for kreativitet innover mot andre kunstnere og såkalte kulturarbeidere. Det er viktigere med nettverksbygging for å sikre statlig finansiering, enn å nå ut til et publikum. Det viktigste man kan gjøre for å sikre videre vekst er å redusere kulturbudsjettet. Giske er i dag en gullkalv som hele kultur-Norge danser rundt i stedet for å lage kunst.