Such is the legend of the great recession. The greedy Bankiers had been using the Force of Credit to gain wealth and power, but in their hubris they played with forces too big for them to control, and a monster arose from the debts to wreck havoc. The world descended into despair.
We all know the reason for the current economic crisis? It was caused by banks and investors moving around money, tricking people; until we lost faith in the market. It was a bubble that burst. People lost money, and then they lost confidence. The solution for the crisis is to regain confidence, by increased government spending, or printing and dropping money out of helicopters.
But what if, this crisis was not caused by money magic gone wrong? What if the answer to this crisis is not through applying white money magic? Money is not real. It has certain usages. The paper version can be burned thus converting it to energy. Although not ideally suited, it can be used to wipe certain body parts. Money has no reality in it self, its importance steams just from a social contract allowing it to represent some value in the real economy. Money is the shades on the walls of Plato’s cave. You can certainly be scared of shades that you see on the walls. You can use the shades on the wall as a indication of a approaching crisis, say for instance a approaching bear…But the shades on the wall can never be a problem in it self. Can a crisis just origin from black money magic practises? Or is the current financial crisis an indication of problems, and instability in the real economy?
Already from kindergarten, our flower power generation teachers, has told us about the unfairness of the world, and the wastefulness of our western ways. To put it simply, if everybody where to consume as we, then that would require several times as much resources than available. The world’s current energy production level is around 15 terawatts (of which 85% are from fossil fuels), the average energy consumption pr. capita in Norway is around 8 kilowatts. If the energy consumption of China and India where to rise to the same level as in Norway, they would alone consume 134% of the worlds energy production. And yes I know it is cold in Norway, but air condition also consumes energy.
The good news is that many of the poorer parts of the world is developing fast, people within those countries becomes richer and increase consumtion. The bad news is that their raise in consumption, outstrips the worlds capacity to bring new resources to the marked. Demand for basic resources is increasing faster than supply, thus triggering price raises. We see this for energy, but also for mineral resources and food.
The energy sector is better off than the other sectors of basic resources. Yes, we will soon need to replace some of the fossil fuels because they are almost used up. But the Earth have vast untapped sources for energy, solar related or nuclear. We would need to scale stuff up a bit…The reactors of the old Swedish nuclear power plant Barsebäck had a energy production of 600 Megawatt. If we where to replace use of oil we would need to build around 10.000 reactors of that size. The world has currently has 435 reactors…We would basically need to be able to produce one new reactor each day for the next 30 years. It would require a drastic scale up of the industry, and probably also a rethinking of the value chains supporting it.
But energy is easy, food is hard. Food is under a double pressure. The demand for food is increasing, as people get richer they want meat. We produce meat through giving animals grain, lots of grain, grain that could have feed humans. Our capacity to produce food will also fall. Industrial food production requires good supply of water and fertilizers. In the largest food producers there have been an over consumption of fresh water, water tables are falling. The best scenario is that this over consumption (for example in the US) need be reduced, thus reducing food production; the worst case scenario is that some of our most efficient agricultural regions will be destroyed. Fertilizers mainly consist of Nitrogen, Potassium and Phosphorus. Nitrogen can be taken from the atmosphere and is basically unlimited as long as energy is cheap. Phosphorus is a highly limited resource that will only last us 2-3 more generations, prices are already rising.
In practical terms, for every new pork-chop eaten in China, it must be financed through a European eating one less. For people from Europe and the US, which have grown up with the idea of steady material growth, this will require a major and painful mental shift. What we have done so far is to postpone the pain through living on loans and credit, financed by the savings put aside by the developing countries. This can not continue, sooner or later the developing countries will start to use from their savings, sooner or later we will need to start paying our debt back. Let’s hope it will be sooner, because the longer we wait, the bigger will the pain be. For every loan financed pork-chop we eat today, we will need to pay back two in the future.
So should we spend our way out of the current financial crisis? Or should be focus on the austerity path taken by European countries? We must stop believing in the magic of money, and start thinking about economy as something simple. The current situation was neither caused by the bankiers, nor can we be saved from it by the bankiers. We must adapt our consumption to our capacity to produce; lending can never be a permanent solution for anything. The Earth as a whole do not have any lender to turn to. The sooner we accept this fact, the sooner we can get back to focusing on long term economic growth, extending our resource basis, as well as increasing the efficiency of how we use those resources.
torsdag 7. oktober 2010
søndag 16. mai 2010
Dommedag for den europeiske middelklasse
Greske myndigheter har vedtatt tøffe omstillinger, noe som ifølge økonomene innebærer at levestandarden blir satt 20 år tilbake. I Spania er ledigheten blant de under 25 på nesten 50 %. Når vil vi komme ut av den økonomiske krisen? Noen synsere mener at vi er gjennom det verste. Andre mener vi overfor en dobbelt dipp, der vi går mot ny og verre økonomisk krise. En tredje gruppe mener vi overfor en tiår med stagnasjon slik Japan har gjennomgått. Men alle er tilsynelatende enige om at før eller siden så kommer vi tilbake til det som er normalt, en lang rekke av gyldene år med god økonomisk vekst og levestandard økning. Jeg tror dette er en fundamental feilslutning, Verden, før finanskrisen, var ikke ”normal”. Vil det noensinne bli bedre?
Vi tjener for bra
Det grunnleggende problemet som den vestlige verden (Europa, USA, Canada, etc.) står overfor er at vi som bor der ikke er lengre er konkurransedyktige. Lønna vår er for høy i forhold til det vi yter, og den kompetansen vi har. Den industrien som er igjen hos oss er blitt høyproduktiv, høye lønnskostnader gjør de lønnsomt å investere i produktivitet. Arbeidskrevende industri er allerede flyttet. Neste steg er at middelklassen blir globalt konkurranse utsatt. Funksjonær stillingene forsvinner. Noen forsvinner med bedrifter som flytter stabs funksjoner, som f.eks. Lønn, IT drift, eller produktutvikling til land med billigere arbeidskraft. På sikt er det allikevel kanskje viktigere at kapital strømmene, som skapes ved de vestlige landenes handelsunderskudd, fører til at de nye multinasjonale selskapene ikke oppstår hos oss. I dag er det firma i Kina, India, og Sør Afrika som kjøper seg store. Det er de som har penger, det er de som har et overskudd. Dermed er det også der de nye hovedkontorene skapes, med alle de behagelige og godt betalte funksjoner jobbene for oss i middelklassen.
På mellom lang sikt betyr dette at vi må ned i lønn, vår kjøpekraft må reduseres. Levere lønn, betyr også lavere skatt, noe som må føre til reduksjon av offentlig sektor. Dette er ikke noe som vil skje i fremtiden, det har allerede skjedd. I stedet for å håndtere dette, har vi utsatt konsekvensen gjennom låne finansiert forbruk. Både privat personer og stater setter seg i gjeld som kanskje kan betjenes på kort sikt men gjelda kan ikke fortsette å øke for alltid.
Vi betaler for lite for ressursene
Det andre grunnleggende problemet som vi i den vestlige verden står overfor i dag er at vi forbruker mer råvareressurser enn det vi kan fortsette med over lang tid. Verden har ikke nok ressurser; vi har ikke nok mat, energi, eller mineralressurser til at jordens mennesker kan tilbys den levestandarden Europa har i dag.
Ta mat som et eksempel. Vi er i dag ca. 6 milliarder mennesker. Om 40 år, rundt de tider da vi kanskje kan regne med å kunne gå av med pensjon, vil vi være 9,2 milliarder. Vi vil trenge 50 % mer mat. Samtidig vil velstandsutviklingen i bla. Kina og India føre til at fler vil spise kjøtt til middag. Kjøttproduksjon er ekstremt ineffektivt i forhold til å produsere vegetabil føde. Samtidig vil vår evne til å produsere mat kunne reduseres. I mange av de områdene som de er enkelt å produsere mat, er vi i ferd med bruke opp grunnvannet. Intet vann, ingen mat. I løpet av en generasjon vil vi bruke opp tilgjengelig fosfor ressurser, fosfor trengs for å kunne produsere kunstgjødsel. Ingen kunstgjødsel, reduserte avlinger. Nesten alle fiskeressurser er i ferd med å bli fisket ned til utryddelse. Havene våre er i ferd med å bli tatt over av maneter.
I praksis for oss betyr dette at mat, og andre råvare baserte varer, vil bli dyrere. For Norge vil vi faktisk kunne få problemer med å skaffe mat til de som bor her. Etter 60 år med sosialdemokrati er Norsk landbruk rasert, vårt åkerland ligger brakk, vi er ikke i nærheten av å kunne ved egen hjelp skaffe mat til oss som bor her.
Lavere lønn, og høyere priser
Den dagen vi er ute av krisen, er normal tilstanden som vil møte oss: Lavere lønn, og høyere priser på basisprodukter som mat. Vi kan ikke vente og komme tilbake til en normaltilstand av jevnt økene levestandard. Dagens Europeere må i stedet for regne med at de aldri vil komme tilbake til den materielle levestandarden som de hadde før boblen brast. De må forvente at deres barn vil få en lavere materielle levestandard enn dem selv. Våre barn vil måtte begrense seg til å spise kjøtt og fisk 1-2 ganger i uken.
Men kanskje gjør ikke dette så mye. Er vi lydligere i dag enn på 50 tallet? Man blir ikke lykkelig av å tjene mye, man blir lykkeligere av å tjene mer enn naboen. Så lenge vi alle skal ned i levestandard, så er det kanskje greit? Vi ser dessuten en dreining av økonomien mot immateriell verdiskapning. En applikasjon til din smarttelefon koster ikke ressurser. Kunst og kultur kan produseres tilnærmet ubegrenset kvantum uten bruk av ugjenvinnbare ressurser. De nye status symbolene trenger ikke lengre være dingzer, men hva vi har installert på dingzene våre. Vi er i ferd med å skape virtuelle verdener, med immaterielle gjenstander og immateriell økonomi. Disse økonomiene er ikke lengre null sum spill, men et sted der langvarig verdiskapning kan skapes.
Vi tjener for bra
Det grunnleggende problemet som den vestlige verden (Europa, USA, Canada, etc.) står overfor er at vi som bor der ikke er lengre er konkurransedyktige. Lønna vår er for høy i forhold til det vi yter, og den kompetansen vi har. Den industrien som er igjen hos oss er blitt høyproduktiv, høye lønnskostnader gjør de lønnsomt å investere i produktivitet. Arbeidskrevende industri er allerede flyttet. Neste steg er at middelklassen blir globalt konkurranse utsatt. Funksjonær stillingene forsvinner. Noen forsvinner med bedrifter som flytter stabs funksjoner, som f.eks. Lønn, IT drift, eller produktutvikling til land med billigere arbeidskraft. På sikt er det allikevel kanskje viktigere at kapital strømmene, som skapes ved de vestlige landenes handelsunderskudd, fører til at de nye multinasjonale selskapene ikke oppstår hos oss. I dag er det firma i Kina, India, og Sør Afrika som kjøper seg store. Det er de som har penger, det er de som har et overskudd. Dermed er det også der de nye hovedkontorene skapes, med alle de behagelige og godt betalte funksjoner jobbene for oss i middelklassen.
På mellom lang sikt betyr dette at vi må ned i lønn, vår kjøpekraft må reduseres. Levere lønn, betyr også lavere skatt, noe som må føre til reduksjon av offentlig sektor. Dette er ikke noe som vil skje i fremtiden, det har allerede skjedd. I stedet for å håndtere dette, har vi utsatt konsekvensen gjennom låne finansiert forbruk. Både privat personer og stater setter seg i gjeld som kanskje kan betjenes på kort sikt men gjelda kan ikke fortsette å øke for alltid.
Vi betaler for lite for ressursene
Det andre grunnleggende problemet som vi i den vestlige verden står overfor i dag er at vi forbruker mer råvareressurser enn det vi kan fortsette med over lang tid. Verden har ikke nok ressurser; vi har ikke nok mat, energi, eller mineralressurser til at jordens mennesker kan tilbys den levestandarden Europa har i dag.
Ta mat som et eksempel. Vi er i dag ca. 6 milliarder mennesker. Om 40 år, rundt de tider da vi kanskje kan regne med å kunne gå av med pensjon, vil vi være 9,2 milliarder. Vi vil trenge 50 % mer mat. Samtidig vil velstandsutviklingen i bla. Kina og India føre til at fler vil spise kjøtt til middag. Kjøttproduksjon er ekstremt ineffektivt i forhold til å produsere vegetabil føde. Samtidig vil vår evne til å produsere mat kunne reduseres. I mange av de områdene som de er enkelt å produsere mat, er vi i ferd med bruke opp grunnvannet. Intet vann, ingen mat. I løpet av en generasjon vil vi bruke opp tilgjengelig fosfor ressurser, fosfor trengs for å kunne produsere kunstgjødsel. Ingen kunstgjødsel, reduserte avlinger. Nesten alle fiskeressurser er i ferd med å bli fisket ned til utryddelse. Havene våre er i ferd med å bli tatt over av maneter.
I praksis for oss betyr dette at mat, og andre råvare baserte varer, vil bli dyrere. For Norge vil vi faktisk kunne få problemer med å skaffe mat til de som bor her. Etter 60 år med sosialdemokrati er Norsk landbruk rasert, vårt åkerland ligger brakk, vi er ikke i nærheten av å kunne ved egen hjelp skaffe mat til oss som bor her.
Lavere lønn, og høyere priser
Den dagen vi er ute av krisen, er normal tilstanden som vil møte oss: Lavere lønn, og høyere priser på basisprodukter som mat. Vi kan ikke vente og komme tilbake til en normaltilstand av jevnt økene levestandard. Dagens Europeere må i stedet for regne med at de aldri vil komme tilbake til den materielle levestandarden som de hadde før boblen brast. De må forvente at deres barn vil få en lavere materielle levestandard enn dem selv. Våre barn vil måtte begrense seg til å spise kjøtt og fisk 1-2 ganger i uken.
Men kanskje gjør ikke dette så mye. Er vi lydligere i dag enn på 50 tallet? Man blir ikke lykkelig av å tjene mye, man blir lykkeligere av å tjene mer enn naboen. Så lenge vi alle skal ned i levestandard, så er det kanskje greit? Vi ser dessuten en dreining av økonomien mot immateriell verdiskapning. En applikasjon til din smarttelefon koster ikke ressurser. Kunst og kultur kan produseres tilnærmet ubegrenset kvantum uten bruk av ugjenvinnbare ressurser. De nye status symbolene trenger ikke lengre være dingzer, men hva vi har installert på dingzene våre. Vi er i ferd med å skape virtuelle verdener, med immaterielle gjenstander og immateriell økonomi. Disse økonomiene er ikke lengre null sum spill, men et sted der langvarig verdiskapning kan skapes.
lørdag 20. mars 2010
Kultur eller gener?
Er det genene eller kultur som styrer vår adferd? Hvordan kan vi forklare hva vi mennesker gjør som individer eller som grupper? Både gener og kultur er informasjon satt i system. Det er skala forskjell i kompleksitet, det er forskjell i hvordan de sprer seg, og det er forskjell i hvordan de endrer seg. Men det er begge eksempler på systemer av informasjon og kan sammenlignes.
Det menneskelige genmateriale består sirka av 3 milliarder basepar. I dataspråk utgjør dette ca. 750 megabyte med informasjon, litt mer enn en det en CD kan romme (http://en.wikipedia.org/wiki/Human_genome). Mennesker er imidlertid som art svært genetisk homogen. Sannsynligvis fordi vi har en eller flere ganger nært har vært utryddet som art. Vi er 99,9 % like. Den menneskelige variasjon springer dermed ut fra kun 750 kilobyte. Noe som komfortabelt kan få plass gammeldags diskett. Mye av denne informasjonen er bare søppel, det er slagg lagt igjen av virus angrep gjennom generasjonene. Litt på samme måte som gamle filer og registerinnstillinger akkumulerer på en gammel Windows datamaskin.
Forskjellen på menn og damer skyldes at vi menn har et Y kromosom. Y kromosomet er relativt lite og inneholder kun 14.4 Megabyte med informasjon. Tatt i betraktning at dette visstnok både skal inneholde program kode for utovertiss, allergi mot rosa, og innebygd evne til å forstå bilmotorer, så snakker vi her om høyst effektiv koding…
Gener endres gjennom muteringer. Dette er kopieringsfeil som oppstår når celler deler seg. De fleste av disse kopieringsfeilene blir oppdaget av cellene selv, som begår selvmord. Noen ganger skjer ikke dette, hvorpå cellene kan utvikle seg til kreft. Av og til skjer det mutasjoner i vår sæd og egg celler; i de fleste tilfeller fører dette til at ting går fryktelig galt og fostret aborterer i et tidlig stadium. Innimellom inntreffer mutasjoner som er fordelaktige, evolusjon sørger for at disse mutasjonene sprer seg og akkumulerer. Men siden det er 20 til 30 år mellom hver generasjon, så er dette for oss en langsom prosess.
Hvorfor er det da slik at det er så store forskjeller på oss mennesker? Dels er dette fordi vi mennesker (og alle andre dyr) biologisk er lang mer komplekse enn vårt genmateriale. I vårt tarmsystem finnes det snille bakterier som hjelper oss med å fordøye maten, samt å produsere vitaminer som vi trenger. Den genetiske kompleksiteten i disse bakteriene er til sammen hundre ganger så stor som vår egen. Hva slags bakterier vi har er avhengig av om vi ble født ved hjelp av keisersnitt, hvor vi vokser opp, og om vi for eksempel bruker antibiotika. Hva slags mat vi spiser skaper variasjon mellom oss mennesker. Hvor mye vi er i fysisk aktivitet skaper variasjon. Hva slags sykdommer vi har hatt. Hormon balansen i livmoren til våre mødre. Våre kropper er ekstremt mye mer komplekse enn vårt noe ensartede genmateriale.
Det gjelder også våre hjerner. Stedet der ideene og vår kultur bor. Vår hjerne består av mellom 50-100 milliarder neuroner, forbundet av 1000 billioner synapser (http://en.wikipedia.org/wiki/Human_brain) . Det er et så stort tall at det er vanskelig å fatte, så la oss gjenta det, det er 1.000.000.000.000.000 synapser. Ingen vet hvor mye data dette gir anledning til å lagre. Et svært løst anslag (http://www.madsci.org/posts/archives/may2000/958764378.Ns.r.html) er på 100 terrabyte (100.000.000 megabyte), eller 140.000 ganger mer informasjon enn vårt genetiske system.
Ideene i våre hoder sprer seg andelenes enn våre gener, hurtigere mer dynamisk men på mange måter også mer ineffektivt. Gener kopieres. Ideer oversettes av en hjerne til ytre tegn, som vår kropp utrykker, kommuniserer. En annen hjerne må så tolke disse tegnene for at de igjen skal bli ideer. En sentralt utgangspunkt for semiotisk analyse er at det er ingen naturlig sammenhengen mellom ideer det vil si mening, og de tegn som utrykker dem. ---…---… eller SOS er en helt vilkårlig uttrykk for søke hjelp. I utgangspunktet burde det være helt umulig å forstå hverandre. Det at vi allikevel klarer dette er fordi vi mennesker har et helt ekstremt behov for å finne mønstre og strukturer, vi bygger opp store meningsnettverk; ut i fra hva vi betrakter som likt, men først og fremst motsetninger hva vi betrakter som ulikt. Ved hjelp av ekstreme mengder av repetisjon klarer vi å etablere noe lunde like meningsnettverk, som vi bruker til å forstå hverandre. Dette gir oss en hvis konservatisme, vi har vanskelig for å kommunisere og forstå nye ideer. Alt vi ser og hører fortolker vi inn i etablerte rammer, nesten de samme rammene som naboen, det er dette som er kultur, det er dette som gjør at vi alle skal gå Birken i år og at vi mener iphone er god design.
Sammenlignet med genene er imidlertid endringstakten til ideene ekstremt raskt. Vi kommuniserer ofte, og på grunn av den inneffektive måten vi gjør det på akkumuleres det lang flere feil, enn når gener kopieres. Evolusjonen av vår ideer er langt raskere enn for våre gener. Det er dette som gjør oss til planetens mest suksessrike og tilpassingsdyktige dyr.
Hjernen vår inneholder altså 140.000 ganger mer informasjon enn vårt genmateriale, og er raskere tilpasningsdyktig. Hva er mest relevant for å forklare individers adferd, og fenomener i vårt samfunn? I et foredrag på P2 akademiet gir Lege Camilla Stoltenberg (http://nrk.no/programmer/radio/p2-akademiet/1.6946031) et godt eksempel på hvor innfløkte sammenhengene mellom adferd og genetikk er for sykdom. Hva er den viktigste årsaken til lungekreft? De fleste vil peke mot røyking. Men hva om vi gjorde et gigantisk sosialdemokratisk eksperiment. Vi standardiserer det slikt at alle skal røyke 20 sigaretter om dagen. Da blir vel alt rettferdig. Fortsatt vil det være noen som får lungekreft og andre ikke. Noen damper til de er 80 uten å ta skade av det. Hvorfor? Genetiske forskjeller. Så hva skyldes egentlig lungekreft? Adferd eller genetikk? Statistisk har adferd størst forklaringsverdi i vårt samfunn, i et annet samfunn kunne det vært annerledes. Viktigst er det allikevel at med dagens teknologi er genetikk noe vi ikke kan gjøre så mye med, adferd der i mot kan vi påvirke. Det samme gjelder kjønn. Vi kan diskutere genetikkens betydning opp og ned, men til slutt er det uten betydning. Det som har betydning er det vi kan påvirke, det vi kan gjøre noe med, vår adferd våre ideer alt det vi har opp i våre hoder. Kultur.
Det menneskelige genmateriale består sirka av 3 milliarder basepar. I dataspråk utgjør dette ca. 750 megabyte med informasjon, litt mer enn en det en CD kan romme (http://en.wikipedia.org/wiki/Human_genome). Mennesker er imidlertid som art svært genetisk homogen. Sannsynligvis fordi vi har en eller flere ganger nært har vært utryddet som art. Vi er 99,9 % like. Den menneskelige variasjon springer dermed ut fra kun 750 kilobyte. Noe som komfortabelt kan få plass gammeldags diskett. Mye av denne informasjonen er bare søppel, det er slagg lagt igjen av virus angrep gjennom generasjonene. Litt på samme måte som gamle filer og registerinnstillinger akkumulerer på en gammel Windows datamaskin.
Forskjellen på menn og damer skyldes at vi menn har et Y kromosom. Y kromosomet er relativt lite og inneholder kun 14.4 Megabyte med informasjon. Tatt i betraktning at dette visstnok både skal inneholde program kode for utovertiss, allergi mot rosa, og innebygd evne til å forstå bilmotorer, så snakker vi her om høyst effektiv koding…
Gener endres gjennom muteringer. Dette er kopieringsfeil som oppstår når celler deler seg. De fleste av disse kopieringsfeilene blir oppdaget av cellene selv, som begår selvmord. Noen ganger skjer ikke dette, hvorpå cellene kan utvikle seg til kreft. Av og til skjer det mutasjoner i vår sæd og egg celler; i de fleste tilfeller fører dette til at ting går fryktelig galt og fostret aborterer i et tidlig stadium. Innimellom inntreffer mutasjoner som er fordelaktige, evolusjon sørger for at disse mutasjonene sprer seg og akkumulerer. Men siden det er 20 til 30 år mellom hver generasjon, så er dette for oss en langsom prosess.
Hvorfor er det da slik at det er så store forskjeller på oss mennesker? Dels er dette fordi vi mennesker (og alle andre dyr) biologisk er lang mer komplekse enn vårt genmateriale. I vårt tarmsystem finnes det snille bakterier som hjelper oss med å fordøye maten, samt å produsere vitaminer som vi trenger. Den genetiske kompleksiteten i disse bakteriene er til sammen hundre ganger så stor som vår egen. Hva slags bakterier vi har er avhengig av om vi ble født ved hjelp av keisersnitt, hvor vi vokser opp, og om vi for eksempel bruker antibiotika. Hva slags mat vi spiser skaper variasjon mellom oss mennesker. Hvor mye vi er i fysisk aktivitet skaper variasjon. Hva slags sykdommer vi har hatt. Hormon balansen i livmoren til våre mødre. Våre kropper er ekstremt mye mer komplekse enn vårt noe ensartede genmateriale.
Det gjelder også våre hjerner. Stedet der ideene og vår kultur bor. Vår hjerne består av mellom 50-100 milliarder neuroner, forbundet av 1000 billioner synapser (http://en.wikipedia.org/wiki/Human_brain) . Det er et så stort tall at det er vanskelig å fatte, så la oss gjenta det, det er 1.000.000.000.000.000 synapser. Ingen vet hvor mye data dette gir anledning til å lagre. Et svært løst anslag (http://www.madsci.org/posts/archives/may2000/958764378.Ns.r.html) er på 100 terrabyte (100.000.000 megabyte), eller 140.000 ganger mer informasjon enn vårt genetiske system.
Ideene i våre hoder sprer seg andelenes enn våre gener, hurtigere mer dynamisk men på mange måter også mer ineffektivt. Gener kopieres. Ideer oversettes av en hjerne til ytre tegn, som vår kropp utrykker, kommuniserer. En annen hjerne må så tolke disse tegnene for at de igjen skal bli ideer. En sentralt utgangspunkt for semiotisk analyse er at det er ingen naturlig sammenhengen mellom ideer det vil si mening, og de tegn som utrykker dem. ---…---… eller SOS er en helt vilkårlig uttrykk for søke hjelp. I utgangspunktet burde det være helt umulig å forstå hverandre. Det at vi allikevel klarer dette er fordi vi mennesker har et helt ekstremt behov for å finne mønstre og strukturer, vi bygger opp store meningsnettverk; ut i fra hva vi betrakter som likt, men først og fremst motsetninger hva vi betrakter som ulikt. Ved hjelp av ekstreme mengder av repetisjon klarer vi å etablere noe lunde like meningsnettverk, som vi bruker til å forstå hverandre. Dette gir oss en hvis konservatisme, vi har vanskelig for å kommunisere og forstå nye ideer. Alt vi ser og hører fortolker vi inn i etablerte rammer, nesten de samme rammene som naboen, det er dette som er kultur, det er dette som gjør at vi alle skal gå Birken i år og at vi mener iphone er god design.
Sammenlignet med genene er imidlertid endringstakten til ideene ekstremt raskt. Vi kommuniserer ofte, og på grunn av den inneffektive måten vi gjør det på akkumuleres det lang flere feil, enn når gener kopieres. Evolusjonen av vår ideer er langt raskere enn for våre gener. Det er dette som gjør oss til planetens mest suksessrike og tilpassingsdyktige dyr.
Hjernen vår inneholder altså 140.000 ganger mer informasjon enn vårt genmateriale, og er raskere tilpasningsdyktig. Hva er mest relevant for å forklare individers adferd, og fenomener i vårt samfunn? I et foredrag på P2 akademiet gir Lege Camilla Stoltenberg (http://nrk.no/programmer/radio/p2-akademiet/1.6946031) et godt eksempel på hvor innfløkte sammenhengene mellom adferd og genetikk er for sykdom. Hva er den viktigste årsaken til lungekreft? De fleste vil peke mot røyking. Men hva om vi gjorde et gigantisk sosialdemokratisk eksperiment. Vi standardiserer det slikt at alle skal røyke 20 sigaretter om dagen. Da blir vel alt rettferdig. Fortsatt vil det være noen som får lungekreft og andre ikke. Noen damper til de er 80 uten å ta skade av det. Hvorfor? Genetiske forskjeller. Så hva skyldes egentlig lungekreft? Adferd eller genetikk? Statistisk har adferd størst forklaringsverdi i vårt samfunn, i et annet samfunn kunne det vært annerledes. Viktigst er det allikevel at med dagens teknologi er genetikk noe vi ikke kan gjøre så mye med, adferd der i mot kan vi påvirke. Det samme gjelder kjønn. Vi kan diskutere genetikkens betydning opp og ned, men til slutt er det uten betydning. Det som har betydning er det vi kan påvirke, det vi kan gjøre noe med, vår adferd våre ideer alt det vi har opp i våre hoder. Kultur.
Abonner på:
Innlegg (Atom)