Dommedag for den europeiske middelklasse

Greske myndigheter har vedtatt tøffe omstillinger, noe som ifølge økonomene innebærer at levestandarden blir satt 20 år tilbake. I Spania er ledigheten blant de under 25 på nesten 50 %. Når vil vi komme ut av den økonomiske krisen? Noen synsere mener at vi er gjennom det verste. Andre mener vi overfor en dobbelt dipp, der vi går mot ny og verre økonomisk krise. En tredje gruppe mener vi overfor en tiår med stagnasjon slik Japan har gjennomgått. Men alle er tilsynelatende enige om at før eller siden så kommer vi tilbake til det som er normalt, en lang rekke av gyldene år med god økonomisk vekst og levestandard økning. Jeg tror dette er en fundamental feilslutning, Verden, før finanskrisen, var ikke ”normal”. Vil det noensinne bli bedre?

Vi tjener for bra
Det grunnleggende problemet som den vestlige verden (Europa, USA, Canada, etc.) står overfor er at vi som bor der ikke er lengre er konkurransedyktige. Lønna vår er for høy i forhold til det vi yter, og den kompetansen vi har. Den industrien som er igjen hos oss er blitt høyproduktiv, høye lønnskostnader gjør de lønnsomt å investere i produktivitet. Arbeidskrevende industri er allerede flyttet. Neste steg er at middelklassen blir globalt konkurranse utsatt. Funksjonær stillingene forsvinner. Noen forsvinner med bedrifter som flytter stabs funksjoner, som f.eks. Lønn, IT drift, eller produktutvikling til land med billigere arbeidskraft. På sikt er det allikevel kanskje viktigere at kapital strømmene, som skapes ved de vestlige landenes handelsunderskudd, fører til at de nye multinasjonale selskapene ikke oppstår hos oss. I dag er det firma i Kina, India, og Sør Afrika som kjøper seg store. Det er de som har penger, det er de som har et overskudd. Dermed er det også der de nye hovedkontorene skapes, med alle de behagelige og godt betalte funksjoner jobbene for oss i middelklassen.

På mellom lang sikt betyr dette at vi må ned i lønn, vår kjøpekraft må reduseres. Levere lønn, betyr også lavere skatt, noe som må føre til reduksjon av offentlig sektor. Dette er ikke noe som vil skje i fremtiden, det har allerede skjedd. I stedet for å håndtere dette, har vi utsatt konsekvensen gjennom låne finansiert forbruk. Både privat personer og stater setter seg i gjeld som kanskje kan betjenes på kort sikt men gjelda kan ikke fortsette å øke for alltid.

Vi betaler for lite for ressursene
Det andre grunnleggende problemet som vi i den vestlige verden står overfor i dag er at vi forbruker mer råvareressurser enn det vi kan fortsette med over lang tid. Verden har ikke nok ressurser; vi har ikke nok mat, energi, eller mineralressurser til at jordens mennesker kan tilbys den levestandarden Europa har i dag.

Ta mat som et eksempel. Vi er i dag ca. 6 milliarder mennesker. Om 40 år, rundt de tider da vi kanskje kan regne med å kunne gå av med pensjon, vil vi være 9,2 milliarder. Vi vil trenge 50 % mer mat. Samtidig vil velstandsutviklingen i bla. Kina og India føre til at fler vil spise kjøtt til middag. Kjøttproduksjon er ekstremt ineffektivt i forhold til å produsere vegetabil føde. Samtidig vil vår evne til å produsere mat kunne reduseres. I mange av de områdene som de er enkelt å produsere mat, er vi i ferd med bruke opp grunnvannet. Intet vann, ingen mat. I løpet av en generasjon vil vi bruke opp tilgjengelig fosfor ressurser, fosfor trengs for å kunne produsere kunstgjødsel. Ingen kunstgjødsel, reduserte avlinger. Nesten alle fiskeressurser er i ferd med å bli fisket ned til utryddelse. Havene våre er i ferd med å bli tatt over av maneter.

I praksis for oss betyr dette at mat, og andre råvare baserte varer, vil bli dyrere. For Norge vil vi faktisk kunne få problemer med å skaffe mat til de som bor her. Etter 60 år med sosialdemokrati er Norsk landbruk rasert, vårt åkerland ligger brakk, vi er ikke i nærheten av å kunne ved egen hjelp skaffe mat til oss som bor her.

Lavere lønn, og høyere priser
Den dagen vi er ute av krisen, er normal tilstanden som vil møte oss: Lavere lønn, og høyere priser på basisprodukter som mat. Vi kan ikke vente og komme tilbake til en normaltilstand av jevnt økene levestandard. Dagens Europeere må i stedet for regne med at de aldri vil komme tilbake til den materielle levestandarden som de hadde før boblen brast. De må forvente at deres barn vil få en lavere materielle levestandard enn dem selv. Våre barn vil måtte begrense seg til å spise kjøtt og fisk 1-2 ganger i uken.

Men kanskje gjør ikke dette så mye. Er vi lydligere i dag enn på 50 tallet? Man blir ikke lykkelig av å tjene mye, man blir lykkeligere av å tjene mer enn naboen. Så lenge vi alle skal ned i levestandard, så er det kanskje greit? Vi ser dessuten en dreining av økonomien mot immateriell verdiskapning. En applikasjon til din smarttelefon koster ikke ressurser. Kunst og kultur kan produseres tilnærmet ubegrenset kvantum uten bruk av ugjenvinnbare ressurser. De nye status symbolene trenger ikke lengre være dingzer, men hva vi har installert på dingzene våre. Vi er i ferd med å skape virtuelle verdener, med immaterielle gjenstander og immateriell økonomi. Disse økonomiene er ikke lengre null sum spill, men et sted der langvarig verdiskapning kan skapes.