Celebrating verbosity

Should we spend or cut our way out of the financial crisis?

2010-10-07T06:33:00.000-07:00

Such is the legend of the great recession. The greedy Bankiers had been using the Force of Credit to gain wealth and power, but in their hubris they played with forces too big for them to control, and a monster arose from the debts to wreck havoc. The world descended into despair.

We all know the reason for the current economic crisis? It was caused by banks and investors moving around money, tricking people; until we lost faith in the market. It was a bubble that burst. People lost money, and then they lost confidence. The solution for the crisis is to regain confidence, by increased government spending, or printing and dropping money out of helicopters.

But what if, this crisis was not caused by money magic gone wrong? What if the answer to this crisis is not through applying white money magic? Money is not real. It has certain usages. The paper version can be burned thus converting it to energy. Although not ideally suited, it can be used to wipe certain body parts. Money has no reality in it self, its importance steams just from a social contract allowing it to represent some value in the real economy. Money is the shades on the walls of Plato’s cave. You can certainly be scared of shades that you see on the walls. You can use the shades on the wall as a indication of a approaching crisis, say for instance a approaching bear…But the shades on the wall can never be a problem in it self. Can a crisis just origin from black money magic practises? Or is the current financial crisis an indication of problems, and instability in the real economy?

Already from kindergarten, our flower power generation teachers, has told us about the unfairness of the world, and the wastefulness of our western ways. To put it simply, if everybody where to consume as we, then that would require several times as much resources than available. The world’s current energy production level is around 15 terawatts (of which 85% are from fossil fuels), the average energy consumption pr. capita in Norway is around 8 kilowatts. If the energy consumption of China and India where to rise to the same level as in Norway, they would alone consume 134% of the worlds energy production. And yes I know it is cold in Norway, but air condition also consumes energy.

The good news is that many of the poorer parts of the world is developing fast, people within those countries becomes richer and increase consumtion. The bad news is that their raise in consumption, outstrips the worlds capacity to bring new resources to the marked. Demand for basic resources is increasing faster than supply, thus triggering price raises. We see this for energy, but also for mineral resources and food.

The energy sector is better off than the other sectors of basic resources. Yes, we will soon need to replace some of the fossil fuels because they are almost used up. But the Earth have vast untapped sources for energy, solar related or nuclear. We would need to scale stuff up a bit…The reactors of the old Swedish nuclear power plant Barsebäck had a energy production of 600 Megawatt. If we where to replace use of oil we would need to build around 10.000 reactors of that size. The world has currently has 435 reactors…We would basically need to be able to produce one new reactor each day for the next 30 years. It would require a drastic scale up of the industry, and probably also a rethinking of the value chains supporting it.

But energy is easy, food is hard. Food is under a double pressure. The demand for food is increasing, as people get richer they want meat. We produce meat through giving animals grain, lots of grain, grain that could have feed humans. Our capacity to produce food will also fall. Industrial food production requires good supply of water and fertilizers. In the largest food producers there have been an over consumption of fresh water, water tables are falling. The best scenario is that this over consumption (for example in the US) need be reduced, thus reducing food production; the worst case scenario is that some of our most efficient agricultural regions will be destroyed. Fertilizers mainly consist of Nitrogen, Potassium and Phosphorus. Nitrogen can be taken from the atmosphere and is basically unlimited as long as energy is cheap. Phosphorus is a highly limited resource that will only last us 2-3 more generations, prices are already rising.

In practical terms, for every new pork-chop eaten in China, it must be financed through a European eating one less. For people from Europe and the US, which have grown up with the idea of steady material growth, this will require a major and painful mental shift. What we have done so far is to postpone the pain through living on loans and credit, financed by the savings put aside by the developing countries. This can not continue, sooner or later the developing countries will start to use from their savings, sooner or later we will need to start paying our debt back. Let’s hope it will be sooner, because the longer we wait, the bigger will the pain be. For every loan financed pork-chop we eat today, we will need to pay back two in the future.

So should we spend our way out of the current financial crisis? Or should be focus on the austerity path taken by European countries? We must stop believing in the magic of money, and start thinking about economy as something simple. The current situation was neither caused by the bankiers, nor can we be saved from it by the bankiers. We must adapt our consumption to our capacity to produce; lending can never be a permanent solution for anything. The Earth as a whole do not have any lender to turn to. The sooner we accept this fact, the sooner we can get back to focusing on long term economic growth, extending our resource basis, as well as increasing the efficiency of how we use those resources.

Dommedag for den europeiske middelklasse

2010-05-16T07:47:00.000-07:00

Greske myndigheter har vedtatt tøffe omstillinger, noe som ifølge økonomene innebærer at levestandarden blir satt 20 år tilbake. I Spania er ledigheten blant de under 25 på nesten 50 %. Når vil vi komme ut av den økonomiske krisen? Noen synsere mener at vi er gjennom det verste. Andre mener vi overfor en dobbelt dipp, der vi går mot ny og verre økonomisk krise. En tredje gruppe mener vi overfor en tiår med stagnasjon slik Japan har gjennomgått. Men alle er tilsynelatende enige om at før eller siden så kommer vi tilbake til det som er normalt, en lang rekke av gyldene år med god økonomisk vekst og levestandard økning. Jeg tror dette er en fundamental feilslutning, Verden, før finanskrisen, var ikke ”normal”. Vil det noensinne bli bedre?

Vi tjener for bra
Det grunnleggende problemet som den vestlige verden (Europa, USA, Canada, etc.) står overfor er at vi som bor der ikke er lengre er konkurransedyktige. Lønna vår er for høy i forhold til det vi yter, og den kompetansen vi har. Den industrien som er igjen hos oss er blitt høyproduktiv, høye lønnskostnader gjør de lønnsomt å investere i produktivitet. Arbeidskrevende industri er allerede flyttet. Neste steg er at middelklassen blir globalt konkurranse utsatt. Funksjonær stillingene forsvinner. Noen forsvinner med bedrifter som flytter stabs funksjoner, som f.eks. Lønn, IT drift, eller produktutvikling til land med billigere arbeidskraft. På sikt er det allikevel kanskje viktigere at kapital strømmene, som skapes ved de vestlige landenes handelsunderskudd, fører til at de nye multinasjonale selskapene ikke oppstår hos oss. I dag er det firma i Kina, India, og Sør Afrika som kjøper seg store. Det er de som har penger, det er de som har et overskudd. Dermed er det også der de nye hovedkontorene skapes, med alle de behagelige og godt betalte funksjoner jobbene for oss i middelklassen.

På mellom lang sikt betyr dette at vi må ned i lønn, vår kjøpekraft må reduseres. Levere lønn, betyr også lavere skatt, noe som må føre til reduksjon av offentlig sektor. Dette er ikke noe som vil skje i fremtiden, det har allerede skjedd. I stedet for å håndtere dette, har vi utsatt konsekvensen gjennom låne finansiert forbruk. Både privat personer og stater setter seg i gjeld som kanskje kan betjenes på kort sikt men gjelda kan ikke fortsette å øke for alltid.

Vi betaler for lite for ressursene
Det andre grunnleggende problemet som vi i den vestlige verden står overfor i dag er at vi forbruker mer råvareressurser enn det vi kan fortsette med over lang tid. Verden har ikke nok ressurser; vi har ikke nok mat, energi, eller mineralressurser til at jordens mennesker kan tilbys den levestandarden Europa har i dag.

Ta mat som et eksempel. Vi er i dag ca. 6 milliarder mennesker. Om 40 år, rundt de tider da vi kanskje kan regne med å kunne gå av med pensjon, vil vi være 9,2 milliarder. Vi vil trenge 50 % mer mat. Samtidig vil velstandsutviklingen i bla. Kina og India føre til at fler vil spise kjøtt til middag. Kjøttproduksjon er ekstremt ineffektivt i forhold til å produsere vegetabil føde. Samtidig vil vår evne til å produsere mat kunne reduseres. I mange av de områdene som de er enkelt å produsere mat, er vi i ferd med bruke opp grunnvannet. Intet vann, ingen mat. I løpet av en generasjon vil vi bruke opp tilgjengelig fosfor ressurser, fosfor trengs for å kunne produsere kunstgjødsel. Ingen kunstgjødsel, reduserte avlinger. Nesten alle fiskeressurser er i ferd med å bli fisket ned til utryddelse. Havene våre er i ferd med å bli tatt over av maneter.

I praksis for oss betyr dette at mat, og andre råvare baserte varer, vil bli dyrere. For Norge vil vi faktisk kunne få problemer med å skaffe mat til de som bor her. Etter 60 år med sosialdemokrati er Norsk landbruk rasert, vårt åkerland ligger brakk, vi er ikke i nærheten av å kunne ved egen hjelp skaffe mat til oss som bor her.

Lavere lønn, og høyere priser
Den dagen vi er ute av krisen, er normal tilstanden som vil møte oss: Lavere lønn, og høyere priser på basisprodukter som mat. Vi kan ikke vente og komme tilbake til en normaltilstand av jevnt økene levestandard. Dagens Europeere må i stedet for regne med at de aldri vil komme tilbake til den materielle levestandarden som de hadde før boblen brast. De må forvente at deres barn vil få en lavere materielle levestandard enn dem selv. Våre barn vil måtte begrense seg til å spise kjøtt og fisk 1-2 ganger i uken.

Men kanskje gjør ikke dette så mye. Er vi lydligere i dag enn på 50 tallet? Man blir ikke lykkelig av å tjene mye, man blir lykkeligere av å tjene mer enn naboen. Så lenge vi alle skal ned i levestandard, så er det kanskje greit? Vi ser dessuten en dreining av økonomien mot immateriell verdiskapning. En applikasjon til din smarttelefon koster ikke ressurser. Kunst og kultur kan produseres tilnærmet ubegrenset kvantum uten bruk av ugjenvinnbare ressurser. De nye status symbolene trenger ikke lengre være dingzer, men hva vi har installert på dingzene våre. Vi er i ferd med å skape virtuelle verdener, med immaterielle gjenstander og immateriell økonomi. Disse økonomiene er ikke lengre null sum spill, men et sted der langvarig verdiskapning kan skapes.

Kultur eller gener?

2010-03-20T15:31:00.000-07:00

Er det genene eller kultur som styrer vår adferd? Hvordan kan vi forklare hva vi mennesker gjør som individer eller som grupper? Både gener og kultur er informasjon satt i system. Det er skala forskjell i kompleksitet, det er forskjell i hvordan de sprer seg, og det er forskjell i hvordan de endrer seg. Men det er begge eksempler på systemer av informasjon og kan sammenlignes.

Det menneskelige genmateriale består sirka av 3 milliarder basepar. I dataspråk utgjør dette ca. 750 megabyte med informasjon, litt mer enn en det en CD kan romme (http://en.wikipedia.org/wiki/Human_genome). Mennesker er imidlertid som art svært genetisk homogen. Sannsynligvis fordi vi har en eller flere ganger nært har vært utryddet som art. Vi er 99,9 % like. Den menneskelige variasjon springer dermed ut fra kun 750 kilobyte. Noe som komfortabelt kan få plass gammeldags diskett. Mye av denne informasjonen er bare søppel, det er slagg lagt igjen av virus angrep gjennom generasjonene. Litt på samme måte som gamle filer og registerinnstillinger akkumulerer på en gammel Windows datamaskin.

Forskjellen på menn og damer skyldes at vi menn har et Y kromosom. Y kromosomet er relativt lite og inneholder kun 14.4 Megabyte med informasjon. Tatt i betraktning at dette visstnok både skal inneholde program kode for utovertiss, allergi mot rosa, og innebygd evne til å forstå bilmotorer, så snakker vi her om høyst effektiv koding…

Gener endres gjennom muteringer. Dette er kopieringsfeil som oppstår når celler deler seg. De fleste av disse kopieringsfeilene blir oppdaget av cellene selv, som begår selvmord. Noen ganger skjer ikke dette, hvorpå cellene kan utvikle seg til kreft. Av og til skjer det mutasjoner i vår sæd og egg celler; i de fleste tilfeller fører dette til at ting går fryktelig galt og fostret aborterer i et tidlig stadium. Innimellom inntreffer mutasjoner som er fordelaktige, evolusjon sørger for at disse mutasjonene sprer seg og akkumulerer. Men siden det er 20 til 30 år mellom hver generasjon, så er dette for oss en langsom prosess.

Hvorfor er det da slik at det er så store forskjeller på oss mennesker? Dels er dette fordi vi mennesker (og alle andre dyr) biologisk er lang mer komplekse enn vårt genmateriale. I vårt tarmsystem finnes det snille bakterier som hjelper oss med å fordøye maten, samt å produsere vitaminer som vi trenger. Den genetiske kompleksiteten i disse bakteriene er til sammen hundre ganger så stor som vår egen. Hva slags bakterier vi har er avhengig av om vi ble født ved hjelp av keisersnitt, hvor vi vokser opp, og om vi for eksempel bruker antibiotika. Hva slags mat vi spiser skaper variasjon mellom oss mennesker. Hvor mye vi er i fysisk aktivitet skaper variasjon. Hva slags sykdommer vi har hatt. Hormon balansen i livmoren til våre mødre. Våre kropper er ekstremt mye mer komplekse enn vårt noe ensartede genmateriale.

Det gjelder også våre hjerner. Stedet der ideene og vår kultur bor. Vår hjerne består av mellom 50-100 milliarder neuroner, forbundet av 1000 billioner synapser (http://en.wikipedia.org/wiki/Human_brain) . Det er et så stort tall at det er vanskelig å fatte, så la oss gjenta det, det er 1.000.000.000.000.000 synapser. Ingen vet hvor mye data dette gir anledning til å lagre. Et svært løst anslag (http://www.madsci.org/posts/archives/may2000/958764378.Ns.r.html) er på 100 terrabyte (100.000.000 megabyte), eller 140.000 ganger mer informasjon enn vårt genetiske system.

Ideene i våre hoder sprer seg andelenes enn våre gener, hurtigere mer dynamisk men på mange måter også mer ineffektivt. Gener kopieres. Ideer oversettes av en hjerne til ytre tegn, som vår kropp utrykker, kommuniserer. En annen hjerne må så tolke disse tegnene for at de igjen skal bli ideer. En sentralt utgangspunkt for semiotisk analyse er at det er ingen naturlig sammenhengen mellom ideer det vil si mening, og de tegn som utrykker dem. ---…---… eller SOS er en helt vilkårlig uttrykk for søke hjelp. I utgangspunktet burde det være helt umulig å forstå hverandre. Det at vi allikevel klarer dette er fordi vi mennesker har et helt ekstremt behov for å finne mønstre og strukturer, vi bygger opp store meningsnettverk; ut i fra hva vi betrakter som likt, men først og fremst motsetninger hva vi betrakter som ulikt. Ved hjelp av ekstreme mengder av repetisjon klarer vi å etablere noe lunde like meningsnettverk, som vi bruker til å forstå hverandre. Dette gir oss en hvis konservatisme, vi har vanskelig for å kommunisere og forstå nye ideer. Alt vi ser og hører fortolker vi inn i etablerte rammer, nesten de samme rammene som naboen, det er dette som er kultur, det er dette som gjør at vi alle skal gå Birken i år og at vi mener iphone er god design.

Sammenlignet med genene er imidlertid endringstakten til ideene ekstremt raskt. Vi kommuniserer ofte, og på grunn av den inneffektive måten vi gjør det på akkumuleres det lang flere feil, enn når gener kopieres. Evolusjonen av vår ideer er langt raskere enn for våre gener. Det er dette som gjør oss til planetens mest suksessrike og tilpassingsdyktige dyr.

Hjernen vår inneholder altså 140.000 ganger mer informasjon enn vårt genmateriale, og er raskere tilpasningsdyktig. Hva er mest relevant for å forklare individers adferd, og fenomener i vårt samfunn? I et foredrag på P2 akademiet gir Lege Camilla Stoltenberg (http://nrk.no/programmer/radio/p2-akademiet/1.6946031) et godt eksempel på hvor innfløkte sammenhengene mellom adferd og genetikk er for sykdom. Hva er den viktigste årsaken til lungekreft? De fleste vil peke mot røyking. Men hva om vi gjorde et gigantisk sosialdemokratisk eksperiment. Vi standardiserer det slikt at alle skal røyke 20 sigaretter om dagen. Da blir vel alt rettferdig. Fortsatt vil det være noen som får lungekreft og andre ikke. Noen damper til de er 80 uten å ta skade av det. Hvorfor? Genetiske forskjeller. Så hva skyldes egentlig lungekreft? Adferd eller genetikk? Statistisk har adferd størst forklaringsverdi i vårt samfunn, i et annet samfunn kunne det vært annerledes. Viktigst er det allikevel at med dagens teknologi er genetikk noe vi ikke kan gjøre så mye med, adferd der i mot kan vi påvirke. Det samme gjelder kjønn. Vi kan diskutere genetikkens betydning opp og ned, men til slutt er det uten betydning. Det som har betydning er det vi kan påvirke, det vi kan gjøre noe med, vår adferd våre ideer alt det vi har opp i våre hoder. Kultur.

Hva foregår i topplederes hjerne?

2009-11-02T08:24:00.000-08:00

Dn.no tar for seg toppsjefers hjerner, de refererer en artikkel i det engelske fagtidsskriftet ”Management Decision” av Harald Harung med fler. Harung har plassert hjelmer med elektroder på hodet til Bjørn Rune Gjelsten, en gjeng med andre Norske toppledere, samt en kontrollgruppe. Forsøksobjektene ble så satt til å løse kompliserte oppgaver. Selve artikkelen må man dessverre betale for å lese, men man kan lese en oppsummering her. Forskerne finner at toppledere ser ut til å ha en høyere integrering av aktivitet i ulike deler av hjernen. De ser dessuten ut til å ha mer og flere ”ekstatiske opplevelser” under problemløsning. Det er ikke overraskende at sjefer er forskjellig mentalt utrustet enn andre, men ble de født slik?

Folk endrer sin oppførsel overfor deg når du blir leder. Smisker ikke bevist, men vitsene dine er morsommere etter at du ble sjef. Å få positive oppmerksomhet fra ens leder er viktig, vi hungrer etter ros. Derfor gir vi også våre ledere positiv oppmerksomhet, vi følger dem med blikket, smiler til dem og er enige med dem. Denne type oppmerksomhet fra ansatte gir naturligvis en leder selvtillit. Selvtillit gjør at du yter bedre og er flinkere, noe som igjen gir mer oppmerksomhet. Mange ledere kan få i overkant mye selvtillit… Selvtillit, og tilgang til å få trene på utfordrene oppgaver, gjør selvsagt noe med hjernen deres.

Å være leder er et omsorgsyrke. Dine ansattes problemer, er dine problemer. Du kommer tett på folk, oftere tettere enn du selv ønsker. For å håndtere ansatte, for å skjønne hvordan du skal få dem til yte, må du kunne tenke deg inn i deres hode. For å være en god leder, må man ha empati. Samtidig skal du som leder gi tøffe tilbakemeldinger, være den som straffer. Tian Sørhaug sier i sin bok Om ledelse, at ”En ledelse får ikke kontroll over en organisasjon uten å demonstrere vilje til vold.” Ledelse handler om bruk av makt. En leder må mentalt være i stand til å utøve makt over andre mennesker, aktivt gjøre dem vondt, samtidig som du forstår og opplever smerten du påfører andre. Mennesker som trives og forblir i grenselandet mellom rå makt og empati, må bli ganske smidige under topplokket.

Blir hjernen gradvis annerledes mens du er leder? I følge Malcolm Gladwell's skal det kun 10.000 timer med hardt arbeide for å bli en superstjerne i hva som helst. For å endre hjernen din til en lederhjerne, betyr det 7 års full tids arbeie. Eller? Kanskje det skjer automatisk når du setter deg ned bak mahogni skrivebordet. Automatisk, samtidig med at det begynner å vokse sølvgrå pels på ryggen din. La oss bare leke oss med tanken på at menneskene er flokk dyr, og at det er en sammenheng mellom sosial posisjon i flokket og hvordan du mentalt yter. I ulveflokken er det kun alfa tispen som kommer i brunst, de andre hunnene lar være å komme i brunst. Primater skifter oppførsel ut fra hvilken posisjon de har i flokken. Kanskje er ikke dette noe tillært, ikke hardt innskrevede mønstre i hjernebarken. Kun en funksjon av hvor du er i flokken akkurat nå? Kanskje vi alle har både en lederhjerne og en hjerne som er tilpasset å være underdanig, som vi skifter mellom etter behov? I så fall kan vi kortslutte vår biologiske programmering og bevist velge hvilken hjerne vi vil bruke?

Harung et. al. anbefaler transcendental meditasjon, som er vist å kunne styrke integrasjon av høyere hjernefunksjoner. Hvis det er ”ekstatiske opplevelser” som skal til, så er det en del typer sopp med virkestoffet psilocybin som kunstig igangsetter dette … Burde kunne gi flere nye dimensjoner til Solstrandprogrammet. Uansett hadde det vært interessant om Harung hadde fulgt en gruppe arbeidstagere, før de ble ledere, som nye ledere og som erfarende ledere. Når inntreffer endringene?

Hvorfor jeg er så glad i min nye Kindle

2009-10-26T04:06:00.001-07:00

Kindle er et lesebrett, en elektronisk dupeditt som du kan lese bøker på. Skjermen bruker elektronisk papir der blekket blir omrokkert hver gang du skifter side. ”Papiret” har høy oppløsning, er passivt, det lyser ikke, du må ha en leselampe; og er litt gråere enn papiret i en vanlig bok. Lesebrettet er koblet mot mobilnettet slik at du når som helst og hvor som helst, i løpet av noen sekunder, kan laste ned nye bøker fra Amazon i USA. Kindle er på størrelse av en litt stor pocketbok, kanskje 5 millimeter tykk, og veier omtrent like mye som en pocketbok.

Kindle ble lansert for et par år siden, men kun med distribusjon i USA. Min første tanke var, dette må jeg ha, og jeg ble svært skuffet da den kun var tilgjengelig i USA. I de to årene som har passert, mens jeg ventet på at den skulle bli allment tilgjengelig, begynte jeg imidlertid å tvile. Trenger jeg virkelig en ny dings? Når jeg er ute å reiser drar jeg rundt på to bærbare datamaskiner, mobiltelefon, et tilsvarende antall ladere, hodetelefoner og nettverkskabler. Elektronikk tar mer enn halve kofferten. Det jeg virkelig trenger er en boks som kan gjøre alt. På samme vis som jeg hører på musikk og ser på video på min lille private bærbare, så bør kunne lese bøker på den. For to uker siden ble Kindle tilgjengelig internasjonalt, til tross for min tvil bestilte jeg den umiddelbart.

Jeg har lest en handfull bøker på min bærbare datamaskin. Selv om bøkene har vært bra og fengende, så har lesingen gått trått og jeg har brukt uker på å komme meg gjennom relativt korte bøker. ”Bleak house” kom jeg bare halvveis igjennom. Hvorfor? Jeg har en relativt liten datamaskin, når man holder den sideveis så føles det nesten som å sitte med en bok. Vel og bra. Skjermen? Kunne helt klart vært bedre, med skarpere bokstaver. Spesielt hvis man forsøker å lese PDF’er, kan bokstavene bli små, hvis du ønsker å vise en og en side. Det største problemet er allikevel at jeg leser på det samme apparatet som jeg spiller musikk på, som jeg sjekker Facebook, e-post, og leser nyheter på. Hvert femte minutt blir jeg forstyrret av min urolige hjerne som gjerne vil raskt sjekke ”om det har skjedd noe”. Det har ofte skjedd noe, men sjeldent noe interessant. Plutselig har du kastet bort en hel kveld på Facebook og Reddit, mens du fortsatt bare har kommet 15 sider videre i boka, og når du tenker etter så husker du ikke hva du har lest.

Jeg er leser nå bok nummer to på Kindle. Min foreløpige konklusjon er at det ikke bare er lettere å lese på Kindle enn på en PC, men at det er lettere å lese på Kindle enn i en vanlig bok. Skjermen er nok ikke fult så bra som trykket i en vanlig bok, en litt grå bakgrunn og noen refleksjoner fra glasset over. Skjermen er imidlertid noe mindre enn en vanlig bokside, det virker på meg som om lesehastigheten øker på grunn av dette. Det er lettere å holde flyten fra linje til linje, bokstavstørrelsen kan også justeres opp og ned ut i fra dine personlige preferanser. Det er noe uvant å ikke se hvilken side du er på. Kindle viser kun et eller annet og mye større tall, samt hvor langt du har kommet i prosent. Jeg er vant til å tenke bøker i antall sider, anslå hvor lang tid det til ta meg å lese ut fra antall sider, og fremdrift ut fra tykkelse. Jeg går ut fra at dette vil jeg venne meg til. Det viktigste er allikevel at Kindle er en bok, det er ingen ting annet som kan forstyrre meg, det er ikke en gang en klokke tilgjengelig. Det er bare bok. Skal du lese virkelig lese en bok, holde en trå over timer og hundrevis av sider, så trenger du et slikt fokus. I USA har Kindle gratis men begrenset tilgang til internett, på grunn av kostnader er dette sperret i den internasjonale versjonen, det er jeg glad for. Maskiner som kan gjøre alt, er fint, men prøver du å gjøre alt på disse maskinene, så får du ikke gjort noen som helst.
Utvalget av bøker har skuffet meg. Amazon reklamerer med at de har 200.000 titler tilgjengelig. Jeg har allikevel hatt problemer med å finne en del bøker. Jeg fant ”The Year of the Flood” av Margaret Atwood med ikke forløperen ”Oryx and Crake”. Hvis det er mange bøker jeg må kjøpe i papirformat, eller jeg må vente lenge på utgivelsene av elektroniske versjoner slik at forleggere først for solgt papirversjonene, så kan det fort mye av argumentene for å investere i en Kindle falle bort. De den annen side kunne jeg sitte ved frokostbordet å lese en omtale i Aftenposten av ”The brief and wondrous life of Oscar” av Junot Diaz, hvorpå jeg i løpet av ca 30 sekunder søkte opp boken på Kindle, kjøpte den og lastet den ned. Jeg hadde aldri i verden somlet meg til bokhandelen for å kjøpe papirversjonen.

En liten, men fascinerende detalj er skjermspareren. Når du slår av lesebrettet, blir blekket på skjermen stokket om til å vise et bilde av en forfatter, eller et trykk fra en eldre bokside. Uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hvorfor, er det hele fascinerende og smakfullt. Fascinerende nok til at min samboer og min datter ble sittende å skru brettet av og på for å få se alle bildene. Det er noe litt magisk ved det hele, det ser ikke ut som en skjerm, allikevel forandres bokstavene foran øynene dine, det er en magisk bok.

Venstre hva nå?

2009-10-14T06:37:00.000-07:00

Hva brast så høyt? Med små marginer falt Venstre under sperregrensen, med store konsekvenser for partiets representasjon på Stortinget og gjennom dette også en vesentlig redusert partimaskin. Venstre er rammet av en katastrofe, la oss nå benytte oss av dette til å skape en fornyelse.

Sponheim anbefalte kort tid etter valget Venstre om å samarbeide mer med partiene i den rød grønne regjeringen. Slik jeg tolker han er årsaken til Venstres fall, frykten for at en stemme på Venstre ville være en stemme for Frp i regjering. Jeg tror dette er en feil analyse. Årsaken til Venstres fall er at vi ikke fokuserer på å fortelle hva som er vår politikk og å utvikle nye ideer. Alt pratet om samarbeid og politisk taktikkeri er interessant for statsvitere, men jeg som velger vil vite hvordan vi kan løse vår tids store svøper som klimakrisen, eldrebølgen og offentlig byråkrati.

Venstre har mye å lære av Frp. Ikke av deres politiske synspunkt og tenkning, men av ambisjonsnivå og åpenhet for å skape endring. Det bør ikke være et mål for Venstre å samarbeide. Det bør være et mål for Venstre å danne regjering, alene og med et flertall bak seg i Stortinget. Et urealistisk mål? Frp har vist at det er mulig. Frp hadde i 1985 to stortingsrepresentanter, akkurat som Venstre i dag. I dag er Frp Norges nest største parti med snart hver fjerde velger bak seg. De har liten direkte innflytelse, uten at det ser ut til å bry dem nevneverdig. De bøyer nakken og jobber ufortrødent videre med å øke sin oppslutning, i trygg forvisning om at de er i ferd med å bli Norsk politikks svar på den Store Bøygen. Hvis Frp kan klare dette, hvorfor er det urealistisk at Venstre kan klare det samme? Hvorfor skal velgere stemme på et parti i som synes fornøyd med å ha 7-8 % oppslutning og meninger som er korrekt i middagsselskaper?

Vi kan også lære av Frp hvordan politikere og ledere skal tenke rundt endring. Når politikere i dag blir konfrontert med et problem. Så er standard svar, at dette er vanskelig og komplekst, men at man over tid vil kunne prioritere dette ytterligere i de kommende budsjett. Vi har ikke ledere for at de skal forklare at endring er vanskelig og komplekst, det er det vi har byråkrater og akademikere til (de er vesentlig billigere i drift enn politikere). Blir Siv Jensen forelagt et problem, så svarer hun med en løsning, som oftest en hårreisende løsning. Journalisten vil små sjokkert påpeke at ”vi kan jo ikke gjøre noe slikt”, hvorpå Jensen vil svare ”Jo selvsagt, vi tar bare ditten og flytter på datten. Dette er enkelt”. I så måte er Jensen den Norske politiker som ligner mest på Obama. Hun har forstått at det er en politikers jobb og presentere løsninger, og gi folk håp om at endring er mulig. Det er en leders oppgave å forklare hvorfor ting er mulig, ikke forklare hvorfor ting er umulig. Skal Venstre tilbake på banen må vi også være i stand til å presentere enkle løsninger, vi må bare unngå et de blir hårreisende.

Som en reaksjon på det dårlige valget fikk Venstre 1500 nye medlemmer i løpet av få dager. En viktig ressurs hvis man klarer å aktivisere og engasjere dem. Hvis ikke, så betyr det kun en halv million i ekstra kontingent, noe som neppe vil dekke kostnaden for utsendelse av medlemsinformasjon. En siste ting vi kan lære fra Frp, er den massive satsningen de har lagt i å bygge opp sin medlemsorganisasjon etter mønster av Garhartsens Tillitsmannen. Hvordan kan vi aktivisere nye og gamle medlemmer i perioden frem til neste valg? Lokale medlemsmøter og skolering? Personlig er jeg lite interessert i dette, ingen av ukens ettermiddager er ledige. Skal jeg engasjere meg i Venstre må det skje på mine prinsipper, når jeg har tid. Kanskje er situasjonen bedre for unge og middelaldrene, men jeg mistenker at jeg er relativt representativ. Folk har ikke tid, eller vilje til å prioritere ettermiddagene sine for politiske møter. Kanskje vi er for mette i dette landet? Hva bør man gjøre i stedet? Venstres medlemsmasse er relativt sett godt utdannet, de har mye kompetanse kombinert med en frilynt ute av boksen tenkning. I praksis gir dette oss en massiv utrednings kapasitet. Vi bør kunne bruke Venstres medlemsmasse til å komme frem til nye, originale og enkle løsninger, og i detalj planlegge gjennomføringen av dem. Jeg vil ha Venstres 100 dagersplan for regjeringsmakt, jeg vil ha plan for hvordan diplomatiet kan kuttes og tilpasses en verden der flyet er oppfunnet, og jeg vil ha en plan for å fjerne NAV køen ved en saksbehandlingsfabrikk i Polen. Steg ett vil være å kartlegge kompetanse og interesser hos medlemsmassen. Steg to, vil ikke være å arrangere fysiske møter, men å etablere virtuelle møteplasser via sosiale media. Sentralt må man så skape rammer rundt dette ved tidsfrister, samt ansvarlige som styrer arbeidet mot partiets behov.

Vil alle våre barn kunne få jobb i media?

2009-10-11T06:51:00.000-07:00

Når spørsmålet ”Hva skal du bli?” blir stilt til våre barn, får vi stadig oftere høre ”Jeg har lyst til å bli noe innenfor media.” Samtidig er det nedskjæringer i alle lokale og regionale mediahus. Lysten til uttrykke seg og å bli kjent, kan synes større enn jobbmarkedet. Curling-generasjonen har muligens også mer selvtillit og eksponeringsbehov enn talent? Vi i borgerskapet vil naturligvis fortsatt stolt støtte våre poder gjennom sin master i kunstfag, fortelle dem at de har en unik stemme og fortjener støtte. Men hvor mange performance-kunstnere er det plass til på statsbudsjettet? Vil de overskytende takle og bli omskolert til hjelpepleiere, eller vil det sende dem rett i veggen og uførepensjonen?

Internet gir mediebedrifter og kunstnere en global distribusjonskanal. Man kan med små kostnader mangfoldiggjøre sin kunst og gjøre den tilgjenglig til et globalt publikum. En videoperformance-kunstner kan legge sine kunstverk gratis ut på YouTube, den eneste grunn for å legge samme verk ut på Høstutstillingen er for å underbygge en søknad om statlig kunstnerlønn. I en slik situasjon skulle man tro at det vil bli behov for færre kunstnere og journalister. De aller beste vil nå ut til hele verden, mens de 99 % som er middelmådige vil se frem til omskolering til hjelppleiere.

Så langt har utviklingen gått i motsatt retning. Aldri før er det spilt så mye norsk musikk på radioen. Globalisering går ikke mot en global kultur, men mot en stadig mer komplisert mosaikk av subkulturer, der forbruk av kunst uttrykker hvem du er. Kortere arbeidsdag og effektivisering av husarbeid, gir oss mer tid til å konsumere kunst. Det kan også virke som om økt tilgjengelighet til et mangfold av kunstneriske uttrykk øker appetitt og etterspørsel.

Den videre teknologiske utviklingen vil også skape nye markeder. Datamaskiners kapasitet til å lagre informasjon vokser eksponentielt. I praksis dobler kapasiteten seg hvert andre år (Moore’s law). Om 10 år betyr dette at din Iphone vil kunne leveres med 1 terrabyte lagringskapasitet, nok til å lagre 160 timer med høykvalitetsvideo. Med dette, samt et diskret videokamera festet til hodet, vil du kunne gjøre et kontinuerlig live opptak av ditt eget liv. Du vil ha et opptak av ditt eget liv i høykvalitetsvideo og -audio, med de siste 10 døgn lagret lokalt. Du vil kunne spole tilbake og gjenoppleve hva du så og hørte på spesifikke tidspunkt. I stedet for å huske vil du kunne google ditt eget liv.

Plasser slike redskap i hendene til våre oppmerksomhetssugende generasjon av reality- stjerner in spe, og du vil få en ny betydning av begrepet livskunstnere. Hvorfor gå omveien det er å skape kunst, når du kan gjøre dit eget liv til kunstverk? I stedet for at dine fans leser i Se og Hør om skandale på kjendisfest, kan du la dine tilhengere se og høre deg direkte mens du drikker høye drinker sammen med andre livskunstnere. P3-morgen sender ut fjernstyrte reportere for å utføre ydmykende oppgaver på ordre fra lyttere som sender SMS. Det vil være helt naturlig å føre dette videre, slik at fans interaktivt deltar i livskunstnernes liv ved å sende inn forslag, kommentarer og stemmer over livsvalg.

Nå er det få liv som er spennende nok til at noen vil se på redigerte opptak eller i enda mindre grad liveopptak. Hvor mange minutter av din ettermiddag i dag har vært interessant? Bak hver suksessfylt livskunster vil de finne regissører, produsenter, forfattere, researchere, og produktplasserere som lever av å arrangere liv. Stoltenberg er i dag presset ut på Twitter, oppdateringene har riktignok vært få etter valget ble avgjort. Politikere og andre ledere vil nok også føle et press for å legge ut redigerte opptak av sine liv. De skal jo representere oss, da bør vi jo også kunne kreve et visst innsyn? Det vil ligge gode jobbmuligheter i å arrangere og kontrollere morgendagens politikere. Hvis vi velgere kunne få lov til å fjernstyre hvordan våre politikere stemmer i stortingssalen, vil det også gi ny mening til begrepet representativt demokrati.

I 2008 omsatte spillbransjen for mer enn musikkbransjen i Norge(NRK spiller). Spill og virtuelle verdener vil gi gode jobbmuligheter til utøvende kunstnere. Ikke i utviklingen av spill, men i utforming av personlige effekter brukt av spillerne. I spill som World of Warcraft er det et stort 3je parts marked for spillgjenstander og spillgull. Men det er enda tydeligere i spill rettet mot barn, som for eksempel Habbo Hotell. Det er tvilsomt om du kan kalle Habbo Hotell for et spill, det er en virtuell møteplass der du har en virtuell figur som barna kjøper klær og møbler til. Klær og møbler gir sosial status og kulturell kapital. Våre barn vil som voksne ikke bare være rutinert i å bruke virtuelle verdener som møteplass og kommunikasjonskanal, men vil også være bekvemme med å betale for virituelle gjenstander. Som i den fysiske verden, så gir det lite status å gå rundt med masseproduserte gjenstander, du får status ved hjelp av eksklusive aller helst unike gjenstander som kommuniserer noe om deg som individ. Jeg tror vi kan se frem til et stort marked for virtuelle interiørarkitekter og klesdesignere.

Virtuelle møteplasser bør også gi muligheter for skuespillere. Ledere i ulike organisasjoner er ofte under et tungt tidspress; ansatte, kollegaer, kunder, familie og venner konkurrerer om deres tid. De strekker aldri til. Ved å flytte møter over i virtuelle verdener vil man endelig kunne strekke til ved å bruke stedfortredere. Du bruker en stedfortreder til å hå ndtere tørrpraten i begynnelsen av møtet, for så å hoppe inn når man har kommet til beslutningspunktene; en annen stedfortreder rir ut for å drepe drager sammen med din sønn; og en tredje deltar i et avdelingsmøte for å gi de ansatte oppmerksomhet. Endelig vil du ha tid til å gjøre alt.

Det er voksende etterspørsel etter tjenester innenfor kultur og media. Problemene som bedrifter innenfor disse næringene opplever er fordi gamle forretningsmodeller kollapser. Det er et problem som vil løse seg etter hvert som man finner nye modeller for å ta seg betalt. Når våre barn forteller at de vil bli noe innenfor media så skal vi derfor ta dem alvorlig, spørsmålet er imidlertid om sektoren vil vokse fort nok til å håndtere alle som vil inn. Men for at dette markedet skal få lov til å vokse seg sterkt, er det også viktig at den offentlige klientifisering av kunstnere stoppes. Den offentlige subsidieringen av kunstnere hindrer dem fra å jobbe utadrettet mot publikum, men retter i stedet for kreativitet innover mot andre kunstnere og såkalte kulturarbeidere. Det er viktigere med nettverksbygging for å sikre statlig finansiering, enn å nå ut til et publikum. Det viktigste man kan gjøre for å sikre videre vekst er å redusere kulturbudsjettet. Giske er i dag en gullkalv som hele kultur-Norge danser rundt i stedet for å lage kunst.

Parkinson lov, eller hvorfor må vi ha det så travelt?

2009-10-04T03:38:00.000-07:00

Hvorfor har vi, som individer eller organisasjoner, aldri tid eller ressurser til å gjøre det som vi har satt oss fore? Hvorfor er det aldri rolige dager, kun dager som er over gjennomsnittet travle? Hvorfor blir arbeidspresset dag for dag, år for år, stadig litt høyere? Parkinsons lov er et av det 20- århundres viktigste innsikter, og hjelper oss til å forstå hvordan vi kan bli individuelt mer effektive, skape effektive organisasjoner rundt oss, og kanskje også bli litt mer fornøyde?

Loven stammer fra 1955 og starten på Cyril Northcote Parkinson artikkel idet engelske tidsskriftet The Economist: ”Work expands so as to fill the time available for its completion.” Det er ingen sammenheng mellom hvor lang tid en arbeidsoppgave tar, og oppgavens omfang. Det er ingen sammenheng mellom hvor mye penger eller ressurser en arbeidsoppgave tar, og dets omfang. En arbeidsoppgave vil alltid sluke de ressurser som er tilgjengelig, og litt til. Dette er et fenomen som vi alle lett kan gjenkjenne fra vår egen hverdag. For å sikre at du kan levere, legger du inn en buffer i tid og kost. Du legger inn litt slakk. Hvor ofte blir bufferen stående ubrukt? Vi i IT- bransjen har institualisert dette ved at alle estimater multipliseres med 2 eller mer. IT- prosjekt som kommer inn under budsjett er allikevel sjeldent.

Parkinsson påpeker at papirarbeid spesielt er utsatt for denne elastisiteten. Det vil si byråkrati. Byråkrati er virksomhet innenfor privat eller offentlig sektor som ikke skaper noe verdi, men som først og fremst har som oppgave å involvere seg i andres gjøren og laden. Antall byråkrater i en organisasjon vil over tid øke. Det er en misforståelse, mener Parkinsson, at dette skyldes et økende volum av arbeid, eller et økende etterspørsel. Det er heller ikke slik at byråkrater er late eller utfører sine oppgaver uproduktivt. Allikevel blir de flere og flere byråkrater, som samvittighetsfullt og disiplinert løser sine oppgaver. For å eksemplifisere bruker han statistikk fra den engelske marine i årene 1914 til 1928.

	1914	1928	Increase or decrease
Capital ships in commission	62	20	-67.74 %
Officers and men in Royal Navy	146,000	100,000	-31.50 %
Dockyard workers	57,000	62,439	+ 9.54 %
Dockyard officials and clerks	3,249	4,558	+40.28 %
Admiralty officials	2,000	3,569	+78.45 %

I perioden etter første verdenskrig, ruster marinen ned fra 62 til 20 slagskip, antall menn i aktiv tjeneste synker med 31,5 %. I samme periode øker antall byråkrater i marineledelsen med 78,45 %. Vi ser her en slående likhet dagens Norske forsvar. Ulike kostnads program har kuttet hardt i antall aktive soldater som kan utplasseres for eksempel i Afghanistan, mens antall personer knyttet til logistikk funksjoner og ulike SAP prosjekt øker måned for måned.

Parkinsson forklarer fenomenet rundt et stadig voksende byråkrati ved 2 samspillende faktorer.

Man ønsker alltid å øke antall underordnede.
Byråkrater skaper arbeid for hverandre.

”Vi er overarbeidede, jeg kan ikke huske sist vi hadde hodet over vannet. Den eneste måten å løse dette på er ved å tilføre mitt område ytterligere ressurser. Forsinkelsene i inneværende periode indikerer klart at vi er underbemannet.” Samtidig, for hver byråkrat som blir plassert inn i en organisasjon, så får man en ny røst som skal høres. For hver ny organisasjonsenhet, et nytt behov for et koordinerings utvalg, og en ny stopp på høringsrunden. Alle ansatte og enheter er unike, og trenger derfor sine spesielle ansvarsområde. Jo fler spesialister, desto større behov for koordinering. I en tids studie utført i en enhet hos en større IT organisasjon fant man at de ansatte brukte mer enn 50 % av sine samlede arbeidstid i formelle møter, til sammen mer enn 80 % av sin tid på kommunikasjon, og under 3 % av sin tid på å produsere leveranser.

Parkinsson analyse gir et bra innblikk i hvorfor organisasjoner vokser. Jeg tror allikevel en ytterligere forståelse kan nås ved å betrakte våre egne individuelle psykologiske behov. Mennesket har et grunnleggende behov for oppleve sitt liv som meningsfylt, likeså sitt arbeidsliv. Hvis vårt arbeidsliv ikke er meningsfylt, ja så fyller vi det med mening. Vi har alle et behov for å føle at vårt arbeid er viktig, at det har en betydning. Vi har alle også et behov for å skape resultater innefor vårt arbeid. Vi har ikke minst et behov selvverd, å føle oss mer dyktig enn gjennomsnittet (Se f.eks: Unskilled and Unaware of It: How Difficulties in Recognizing One's Own Incompetence Lead to Inflated Self-Assessments av Justin Kruger and David Dunning).

I mine ungdomsår hadde jeg sommerjobb på posten; når pakkene var sortert, trakk vi et lettelsens sukk og satt oss ned for å spille kort. For øyeblikket er jeg også tom for jobb, jeg venter på at prosjekt skal starte. Hvordan reagerer jeg nå? Jeg blir frustrert. Jeg blir usikker. Er jeg ikke lengre med i de fora der ting skjer? Er det ikke behov for meg? Er jeg ikke lengre viktig? Jeg blir sittende fjetret å se på innboksen, der det i løpet av dagen tilsammen har kommet inn 3 e-poster. Kroppen føles rastløs. Hvorfor er jeg ikke lengre i stand til å nyte disse periodene der det er mindre å gjøre, eller som faktisk er helt tomt for arbeid? Er jeg blitt fysisk avhengig av stresshormoner som Kortisol og Adrenalin, er det abstinens jeg opplever?

Løsningen på en slik usikkerhet blir ofte at man ”finner noe å gjøre”. Kreative ansatte som finner noe å gjøre, er noe av det farligste som finnes. Den enkleste måten å ”finne noe å gjøre” er å involvere seg i andres arbeide, vi kaller det ofte hjelpe man det dreier seg ofte om å kontrollere. Siden vi alle mener vi er bedre enn gjennomsnittet har vi jo også en selvsagt rett til å kontrollere våre mindre erfarene kollegaer, det er faktisk vår plikt. En av de mest utspekulerte måtene å involvere seg i andres arbeid, det vil si forstyrre andres arbeid, er å utvikle metoder og rammeverk som skal effektivisere andres arbeid. Finne bedre måter å jobbe på. Hvordan kan vi tro at folk som står utenfor selve arbeidet, er bedre egnet til å definere hvordan arbeid skal utføres enn de som faktisk gjør jobben? Det er viktig for produktivitetsveksten i Norge at det blir mer kortspill på jobb, spesielt i offentlig sektor.

Når sa du sist nei til en arbeidsoppgave, eller til å ytre din mening? Pling, du har fått e-post. Noen lurer på hva du mener. E-posten er ikke direkte relatert til din nåværende stilling, men du har en kunnskap og meninger. E-posten er stilt til deg, og en del andre halvkjente mennesker i organisasjonen. Svarer du? Blir du litt beæret av at noen spør deg, av at de anerkjenner din kompetanse? Du vil vel være hjelpsom? Selvsagt svarer du, det gjør også alle de andre, etter en lang diskusjon frem og tilbake blir det raskt klart at et avklaringsmøte er nødvendig. Og sånn går no dagan. I løpet av kort tid er du involvert i det meste som skjer, du håndterer flere hundre e-poster daglig, du får aldri tid til å påbegynne evalueringen som din leder ba om. Hvert 2 minutt sier det pling. Vi trenger flere ansatte i vår funksjon!

Nøkkelen til å bli effektiv er ikke å jobbe fortere eller å produsere raskere. Men i klare å se, at nesten alt vi gjør er fullstendig uten verdi og mening. For så å stoppe alle aktiviteter som ikke skaper verdi. Hva ville skjedd hvis vi i morgen la ned statsforvaltningen? Produksjon av polititjenester, skole og helse ville fortsatt. Hvor lang tid ville det gå før noen merker en forskjell, bortsett fra stortingsrepresentantene som ville mangle stortingsmeldinger å diskutere? I diskusjonen av effektiv offentlig forvaltning er det nødvendig å stille oss spørsmål om vi faktisk trenger den? Hvis ikke vil vi få byråkrater som produserer enda mer papir, og forstyrrer oss enda oftere. Vi trenger flere hender i eldreomsorgen, ikke i papiromsorgen.

En lignende øvelse kan du gjøre personlig. Hvilke arbeidsoppgaver er jeg absolutt pålagt å gjøre? Hvilke av mine arbeidsoppgaver bidrar direkte til produksjon av tjenester etterspurt av våre kunder eller brukere? Er ikke arbeidsoppgaven pålagt eller beviselig verdifull, så stopp den. Vær sterk nok i deg selv, til at du stoler på at dine kollegaer er i stand til å gjøre sin jobb uten din hjelp. Håndter at verden ikke gir mening, uten å få eksistensiell angst. Slipp skuldrene ned, pust dypt ut, nyt roen og synet av kollegaer som jobber uforstyrret. En dag lander det en arbeidsoppgave ned på pulten din, da gjelder det å ha kapasitet og gjennomføringsevne til å fokusere fult og helt.

Er joggere patologisk introverte?

2009-09-27T09:54:00.000-07:00

I en kronikk på DN.no gjør Organisasjonspsykolog Espen Skorstad et vellykket forsøk på å provosere til debatt om den nye joggebølgen (http://www.dn.no/privatokonomi/trening/article1748371.ece). Stakkars Skorstad har blitt presset av sine kollegaer til å delta i 10.000 meter under Oslo Maraton, og hater hver meter av opptreningen. I følge Skorstad er fordrer jogging ”at du er patologisk introvert og skyr sosial kontakt”.

I seg selv er joggebølgen med på å tale mot en slik påstand. Det er 11 tusen påmeldte til Oslo Maraton, 6 år etter arrangement ble avlyst pga. av manglene interesse. Nordmenn er som sauer, og liker tydeligvis best å løpe i flokk. Enkelte søndagsmorninger kan du også treffe flere joggere på Facebook enn ute i løypa. Det kan virke som om norske joggere er mer fokusert på å kommunisere sin løping enn å faktisk utføre den.

Allikevel er det en eller annen sannhet i Skogstads påstand som klinger riktig. Jeg heller vel til den introverte siden, og jeg løper jo? Er det min asosiale natur som skinner igjennom og tvinger meg ut i løypa?

Ulike personlighetstester har tidligere erklært meg som både introvert og ekstrovert, men skal jeg være ærlig så trekkes jeg nok mot den introverte siden. Men jeg har en jobb som krever at jeg er ekstrovert. Som familiefar, kreves at jeg er utadvent og tilfører energi. Jeg trener også kampsporten Kendo, det er vanskelig å tenke seg noe mer ekstrovert enn å slå folk i hodet med en bambuskjepp. Jeg er en introvert, fanget i en ekstrovert hverdag. Er det rart jeg av og til trenger en pause?

Skogstad nevner bedriftsledere, og senere i debatten blir joggende ”Key Account Managere” trukket frem. Hvorfor finner vi mange ledere og selgere blant løperne? Kanskje fordi man i disse yrkesgruppene har en hverdag fylt til randen av andre mennesker som man må forholde seg til? Dette er yrkesgrupper som bruker seg selv som arbeidsredskap, og som oppnår resultat ved å oppsøke andre og påvirke dem. Er det da rart at man trenger en pause? Hadde de ikke jogget, så hadde de kanskje meditert eller låst seg inne med en frimerkesamling. Finner man ikke tid for seg selv, så er veggen nær. Selv om organisasjonspsykologer og hodejegere gjerne vil ha oss til å tro det, så er vi ikke enten introverte eller ekstroverte, de fleste av oss er et sted midt i mellom. Vi har et behov for både kontakt med andre samt tid for oss selv.

Jeg ønsker Skorstad lykke til, der han løper sammen med de 11.000 andre deltagerne. Personlig valgte jeg å dra på en løpetur alene. En løpetur i et fint høstvær der den lave morgensolen kastet skarpe kontraster over det gule løvet som blåste ned fra trærne. Livet handler ikke om å komme først frem til kista. Løping handler heller ikke om komme først, men om ro, fokus og gjennomføringsevne.